annikensverden

Før dette innlegget utvikler seg, må jeg informere om at denne teksten inneholder sterke scener. Det er ikke for dem med svakt hjerte og mange små slag på rullebladet, for å si det sånn. Så egentlig meg selv inkludert, men det er jo tross alt jeg som sitter på denne voldsomme og traumatiske historien. Og jeg har ingen planer om å overdrive denne gangen,  for min tid som dramadronning må vel strengt tatt se enden i tunnellen snart (jeg begynner jo å ta på årene, gamle damer kan vel ikke være Drama Queens, eller?), så med andre ord er jeg i en nedtrappingsfase. Poenget med denne svært seriøst nedtrappingsfasen, er at historiene og ryktene jeg videreforimidler skal bli mer og mer....realistiske....og sannferdige. Jeppididepp. JEG OG DET FLONKA NYE GLITTERSKJERFET MITT(så ungt, så ferskt, så uskyldig oppi all elendigheten) HOLDT PÅ Å BLI MOST AV EN 80 ÅR GAMMEL DAME SOM ØVELSESKJØRTE I GÅR. Vi, jeg og glitterskjerfet, måtte hoppe til siden, og bilen snisset oss nesten (Okei, den var omtrent 0.5 meter unna, men jeg sa nesten!) Det verste er at jeg tror hun sov! Neida, det gjorde hun faktisk ikke, men hun hadde helt sikkert knasket i seg både det ene og det andre av søvndyssende blodtrykksmedisiner og leddgikts-dop. Ellers var problemet at støttestrømpene satt så stramt at kvinnfolket ikke fikk føttene av gassen. Gud, det var så skummelt! I det millisekundet fra jeg reagerte til jeg kastet meg vekk (det burde seriøst kommet i avisen, jeg hev meg vekk på samme måte som James Bond gjør når noe eksploderer og flammene spruter :o. Eller noe i den dur, jeg kan i hvertfall ikke huske at jeg bare gikk vekk), begynte jeg å tenke ut hvilken kiste jeg skulle ligge i og hvilke klær jeg skulle begraves i. Det var altså så alvorlig.

Dette kom jeg frem til:                                                                                                                                                                      * BABYROSA KISTE med sølvglitter jenvt over hele og knæsh ROSA PELS til å markere alle kantene <3

* Outfit: Hotel Cæsar morgenkåpen, Hotel Cæsar tøflene, paljettights og den rosa glittergenseren <3

Uansett, poenget med denne historien er at jeg ikke akter å ta i mot bekymringsmeldinger på mobilen, der folk er redd for å gå ut, i tilfelle JEG har tenkt for å øvelseskjøre. JEG VET at jeg hadde EN hendelse der en hest holdt på å gjøre sitt fornødne på gangveien vår for siste gang (hesten gikk ærlig talt fryktelig i veien for meg der på fortauet, PLUSS at han dekket hele utsikten for den hotte arbeideren. SÅ HEEEY, GJENSIDIG SKYLD). Vi har visst alle rett til å øvelseskjøre, og noen påkjørelser og kræsj må vi tydeligvis regne med. Så, hvis en 80 år gammel dame med høyt blodtrykk, leddgikt og støttestrømper kan kjøre bil, kan jeg det også! Vi snakkes på motorveien I MORGEN (ta med hjelm for sikkhets skyld, har ikke råd til flere regninger i posten)!!

Sånn skal jeg gå kledd på gaten fremover. Tar ingen sjanser nå lenger altså!!

For vel en uke siden var jeg i Oslo sammen med en venninne, og i løpet av den "weekenden" fikk jeg opplevd nok gleder for et helt liv! Og det kommer fra meg, verdens mest krevende og utakknemlige!! Neida. Joda. Vi fikk både omvisning på Hotel Cæsar settet og Tv2 Studio, avdeling "Torsdag kveld fra Nydalen" (Man kan nesten kalle det et innbrudd, for på Tv2 Studio hamret og smelte vi på glassdøren til de slapp oss inn, var jo bare flaks at rutene ikke knuste. Men heeey, vi fikk treffe norges mest profilerte komikere) samt at vi hadde en avtale med noen av de som var med på tv- programmet "Sykehuset", da det ble sendt fra Akershus. Dette møtet var egentlig utganspunktet for hele turen. Det og selvfølgelig HOTEL CÆSAR SHOPEN, som jeg har drømt om å gå i HELE LIVET. Handlet jo fader meg alt de hadde der, og gjerne flere ting av hver. Å du og du. Mange syns det er rart at noen elsker et sykehusprogram så mye at de reiser halve jorden rundt for å besøke en kreftsykepleier, en prest og en radiograf og kaller det noe så uforskammet som hypokonderi, men for meg og min gode, gale venninne er det helt naturlig! Og for oss er menneskene på det programmet halve kjendis- Norge, så det var virkelig en STOR dag! Alt dette resulterte i at vi fikk hilse på flere Cæsar skuespillere og andre kjendiser, HERREGUD, LYKKE!!! Har aldri følt meg som et helt og fullbyrdig menneske før, og jeg har rett og slett følt meg tom. Veldig tom. Den lille ekstra piffen har liksom manglet. MEN SÅ fikk jeg tafse på stjernene, og da ordnet plutselig alt seg. Jeg hadde utført mine livsoppgaver. Hadde jeg dødd dagen etter, hadde jeg dødd som en stolt hane (høne?) og absolutt ikke forgjeves! Og ikke uten å ha fått utrettet mitt kall heller. Så nå har jeg ingenting ugjort (PS. JEG ER IKKE GAL)

Ble ikke akkurat en tur i bare bilder dette her, men her kommer de omsider:

                                                                    "Personalrommet" på Cæsar. Tenk på alle Cæsar stjernene som har hatt stumpen der!

Utenfor. Jeg klarte selvfølgelig å rive ned den ene potteplanten.

Personalrommet igjen...

Oss med Eva (Rudy) <3 <3 Jeg var så lykkelig at jeg glemte at jeg ikke måtte se mongolid ut på bildet!

Oss med Pelle (Nikis) ;D Jeg ser fremdeles mongolid ut..

                                                                                   Vanskelig å se at dette er meg, men dette er altså meg i Cæsar- trappen <3 <3

                                                                                                   Et veldig skjeivt bilde av Hotel fasaden :)

Kreftsykepleier Heidi fra "Sykehuset" <3

Sykehusprest Erik <3

Radiograf Kenny <3

SIGNERT legefrakk :D

"Torsdag kveld fra Nydalen" <3 <3 På Tv2 Studio!

.... og dette var et dødsfall jeg tok ganske personlig. Har jeg mistet fatningen helt fullstendig nå eller?? Alle rundt meg sier det. Men se her. Liv var min absolutte favoritt i Hotel Cæsar, og jeg holdt på å gå på veggen av fortvilelse da hun så uskyldig ble meid ned av en bil for nøyaktig et år siden.Jeg er fullt og helt klar over at det rett og slett er PSYKOTISK å ha mange deprimerende dager over en død Cæsar skuespiller, som attpåtil lever som bare det i virkeligheten. Og jeg er heller ikke helt uenig med mamma som på dødsdagen i fjor var på nippet til å ringe mannfolka med tvangstrøie og relaxsprøyter, fordi jeg arrangerte minnestund med fullt begravelsesprogram i hagen. Men det var min måte å bearbeide sorgen på. Jeg mener, det var jo trist at favoritten skulle ut av serien, spesielt når hun faktisk var en av få grunner til at jeg overhodet fulgte med (jeg er jo blodfan enda, skal ikke nekte for det. HOTEL CÆSAR TIL JEG DØR, HOTEL CÆSAR TIL JEG DØR!!). Så JEG ER ALTSÅ KLAR OVER at Nathalie Tonga, kjernen bak Liv Liland, lever i sitt beste velgående, selv om da Liv, min kjære flotte Liv, har dratt oppover med englene. Jeg er ikke heeeeeeeeeeelt mongo liksom. Og ikke heeeeeeeeelt pling i bollen heller. Så det er jo bra vel? Gud, dette er så trist!

Synet av kjære Liv kveistret av en bil, var som sagt veeeeldig trist, og det gikk noen kartonger med kleenex den dagen og dagen derpå (pluss noen dager til, men jeg er som sagt ikke SKRULLETE KOKO KOKO), men det var det at Nathalie, skuespilleren, skulle slutte på Cæsar, som gav meg den virkelige sorgen. Skjønner? Jeg har nemlig litt mellom ørene jeg også, tro det eller ei!  I dag har jeg minnet Liv med å lage snølykt og tenne lys hjemme. Koselig:)

Liv <3 Måtte din karakter hvile i fred!! (Gammelt bilde av henne!)

Denne snølykten er fra Google! :-) Orket rett og slett ikke sende bildene fra mobilen
midt opp i all denne sørgingen. Haha.

Downs på frifot, å jada. Liiiker det!

Fikk meg en flonkende ny pels i går. Lekker, eller hva? Hehe. Må si jeg føler meg litt glorete og vulgær der jeg står, men men; er man tilhører av Fyllingsdalens high- class- elite, så er man tilhører av Fyllingsdalens high- class elite.. Sånn er det hvertfall i mitt hode.

Hotel Cæsar er akkurat ferdig, og jeg satte med det samme farten opp mot tredje etasje for å klikke meg inn på Sumo og se morgendagens. Det skal jeg altså gjøre nå. Abstinensene melder seg fort hvis ikke. Det er jo så syyykt spennende der for tiden, og mye som skjer! Jeg sitter klistret som en annen pensjonist og kan ikke overse en liten detalje en gang, uten at jeg føler jeg har gått glipp av en hel del. Mamma kom inn på rommet og stilte seg rett foran skjermen for å mase, og da var det rett før hun fikk fjernkontrollen i hodet! Jeg vil heller sitte i fengsel for å ha dengt ned henne enn å ikke få sett Pål Gottlieb snike på mobilen til Iselin Vendelboe. I fengsel får jeg sikkert i det minste få se på Hotel Cæsar i fred, uten mamma sin rompe eller mamma sitt åsyn sperrende for hele utsikten.  

Nå om bare få dager går turen til Hotel Cæsar Shopen i Oslo, og det har jeg gledet meg til så lenge jeg kan huske! Herregud, hele livet mitt dreier seg rundt Cæsar. Det er jo trist! Men det er et liv i det minste?

Her har vi Hotel Cæsars desidert kjekkeste mann! jummy

Og det var en ting til jeg skulle si. Paint- designet mitt var visst ikke godtnok i følge min elleve år gamle søster, så hun sa seg villig til å hjelpe et lidende barn i stor livskrise. I stedet for vår alles kjære Paint brukte hun sånne profesjonelle programmer opplegg for å ordne et bedre design. Det smerter litt i hjertet at jeg kan rangeres med alle grandmaene der ute teknisk sett, mens elleveåringen i familien utkonkurrer selv ingeniørbroren vår i datakunnskaper. Hva skjer med verden liksom?? Meeeeen. Jeg må si meg veldig fornøyd med jobben hun har gjort, selv om jeg vanligvis ikke vil innrømme at hun duger til noe som helst. Så, takk Miriam, du har vært flink (men downsiden med dette er jo at jeg kommer til å krype til korset hver dag fremover og be deg hjelpe meg) I gjengjeld ville du ha en stor takk her på bloggen i et eget innlegg som minimum skulle være på 1000 ord, og et bilde av deg selv (storkrevende, ja).  Du fikk ikke et eget innlegg, men jeg tror aldri jeg har takket deg for noe før, så bare det bør vise hvor takknemlig jeg er. TAKK!

Fjortis..... nå er vi skuls!

Ja, nå har den teknisk tilbakestående prøvd å gjøre noen drastiske endringer med designet, i den tro og det håp om at det skal gi meg mer motivasjon til å faktisk bruke bloggen litt mer i fremtiden. Dette designet har jeg stresset med i to dager, det som normalt sett folk smekker sammen på ti sekunder. Og det til og med før de innser at de ikke kan bruke noe så gyselig til å representere en. For jeg ser jo selv at det ble skikkelig JALLA- JALLA dette her. Men men, jeg er fornøyd med innsatsen, fornøyd med fargevalget, og fornøyd med at jeg fortsatt klarer meg med Paint, mens alle andre bruker masse profesjonelle programmer og duppedingser som de laster ned her og der på internett (jeg er dritmisunnelig, skulle ønske jeg var like oppegående). Så, mesterverk-kunsten dere ser på denne bloggen nå, er to dager med blod, svette og tårer, og ethvert hardtarbeidede kvinnfolk har rett til å være stolt av det!

Her om dagen skulle jeg forresten på Kafè- restaurant- whatever med to venninner, men min buss arriverte byen litt seinere enn deres, så jeg møtte dem direkte på Kafe- restaurant- whateveren, hvor de allerede hadde satt seg godt til rette, bestilt og hele pakken. Jada, ikke tenk på å vente på meg, nei! Det stakkarslige barnet. Men men, det er jo sant som det sies her i verden- de viktigste menneskene kommer alltid seint. Nemlig; MOI MOI! I hvertfall. Jeg visste jo ikke hvor de satt, så jeg måtte jo se meg litt omkring da jeg omsider kom. Jeg spankulerte litt rundt og plutselig hadde jeg avbrutt en hel buddhist- middag, som til og med var i et avlukket rom. Alle satt på sånne buddha- puter på gulvet og spiste med nevvene, uappetitlig. Vet ikke om det var kongen av Kongo og dronningen av Saba som var på forretningsmiddag eller hva, det var nå uansett kjeeeeempeflaut! Jeg klistret nå på meg et smil og sa: "Hello", før jeg sprang ut igjen og fant de jeg egentlig skulle være med.

 Bildet er lånt fra Camilla (bruniken) sin facebook=) Fææælt av meg, men.

Jeg skulle egentlig poste en veldig søt video her, men fikk det selvfølgelig ikke til. Klarte med en tilfeldighet å poste en Hannah Montana video for halvannet år siden, og i mine øyne er jo jeg da selvfølgelig fremdeles regjerende verdensmester i youtube- opplastning. VEL...FAAAIL!

Så, jeg kryper til korset; noen som vet hvordan man får ut videoer fra Youtube ? :D

Ja, nå er det sånn cirka tre milliarder år siden sist jeg stakk hodet innom her, men nok om det. Lovte jo meg selv, og andre, fra innlegg 2 av at jeg ikke skulle begynne hvert innlegg med å berette hvor lang tid det var gått siden sist. Og nå sitter jeg her og bryter den regelen igjen. Jaja, det er jo en grei måte å begynne på, da! Tydeligvis.

Jeg vil starte med å fortelle om natten min, siden det tross alt er en tradisjon for meg her inne. Det, også det med å skryte av mitt bloggfravær, så klart. Floootters. Anyways. Jeg våknet tre ganger i løpet av natten. 1) fordi jeg hadde tyllet i meg en liter Pepsi Max rett før jeg skulle legge meg (der har vi sikkert grunnen til at jeg lå og glodde i taket i hundre år før jeg endelig sovnet) og var på nippet til å fyre løs med hele Nilen i undikken. Den slags midler går jo rett igjennom. Men, FOR et ork det var å faktisk tre ut av sengen for å late vannet på rett sted, til rett tid. Skal jeg drikke en hel tsunami før leggetid flere ganger, skal jeg sørge for å slenge på meg en Tena Lady bleie. Så er jeg polstrert og klar når nøden melder seg. Okei, litt for privat samtalemne, vi forflytter oss videre til nummer 2. 2) var fordi jeg hadde mareritt om at Varg Veum hadde forlatt meg til fordel for en yngre og penere bimbo. Marerittet var helt klart mye MINDRE vondt enn å våkne av det, for i marerittet hadde Varggubben i det minste vært min en gang (<3) Etter det nederlaget, brukte jeg, som alle andre gjør under et skilsmisse forløp, lang tid på å komme meg til hektene igjen og jeg bad saktens meg mange bønner om å få drømme en annen, mer lykkelig, slutt på historien. Jeg sovnet til slutt, men våknet raskt igjen av uviss grunn. Ja, grunnen var ukjent, men det synet som møtte meg da, gav meg tre slag og fem hjerteinnfarkt, minst. TRE, ja TRE, edderkopper stod ved siden av hverandre på veggen over døren. Ikke en som i normale hjem, men TRE. Og jeg er livredd edderkopper! De elsker meg ikke akkurat de heller, de stirrer stygt og baksnakker meg til hverandre, trolig fordi jeg har drept så mange fra familien deres. MEN HALLO, hørt om selvforsvar eller??? Er lov det! Jeg vet ikke om disse tre spesifikt hadde avtalt å møtes der, sikkert for å gjøre udåd mot meg eller hva de hadde tenkt, men det var i hvertfall HELT uakseptabelt at de skulle trampe inn i mitt hjem og gjøre innbrudd på den måten. UTROLIG uforskammet. Jeg vurderte å ringe politiet, men jeg visste at innen jeg fikk slått nummeret, så ville de tre ha klart å gjøre slutt på meg. Så jeg tok saken i egne hender og forgiftet de med peppersprayen min. Takk og lov for den!

Ellers i livet baler jeg for tiden med pigmentflekker. Jeg var også en av dem som var så smart å begynne på Barbie- dop, eller melanotan som det så fint heter. Alt for litt brunfarge folkens!! :D :D Dag inn og dag ut måtte jeg stikke meg med de forferdelige sprøytene, men akkurat da var det faktisk verdt det! Nå kan jeg også få ettervirkninger som hjertestans og kollapsninger, men det var fortsatt verdt det! Men det at jeg nå har flere pigmentflekker, både på foten, på halsen og på dåsa, det gjør det litt mindre verdt det. For det er jo ikke noe fint. SÅ ikke begynn på barbie- dop hvis du har flere hjerneceller enn meg. Du har mye å gå på, i og med at jeg bare har en og en halv hjernecelle, der den ene er utviklingshemmet og den andre delvis lam. Ellers er alt tipptopp!! =)

Et par bilder av mine glansdager som et brunere menneske:

 Ikke akkurat et lekkert bilde, ansiktet mitt ser helt mongo ut, men for en forskjell i kroppsfarge! Kunne du tatt meg som en somalier? Nei, nå skal vi ikke overdrive! (A)

På disse to bildene var jeg faktisk ikke på mitt bruneste en gang..

Så et bilde av min hvite vikting- tid! Bildet er tre år gammelt da, men kroppsfargen er jo den samme. Kanskje litt feil å sitte ved siden av en svidd brunik, men jeg er seriøst så bleik og kanskje enda bleikere, opprinnelig:

Såååå; Konklusjon: Melanotan- BEGYNNER BRA, MEN ENDER DÅRLIG!!!

Er verden altså laget slik at man skal konkurrere om å være brunest? Huff, det er slitsomt altså!

Nå er jeg så utrolig stolt av meg selv og min egen innsats for mitt eget liv. Jeg elsker å tenke på meg selv, og skal jeg for eksempel dele EN vanlig tyggis med et annet menneske og delene blir litt ujevnt fordelt, tar jeg selvfølgelig den største biten selv. Egoistisk? Det synes jeg er en veldig frekk tanke fra din side. Fy! Neida, jeg liker å dele altså.
Uansett. Når jeg virkelig skal tenke på meg selv, går jeg til legen. Legen står i full disposisjon til å tjene meg, og må være lutter øre til å høre på alle mine såkalte traumer og plager og redsler og tvangstanker. You naame it liksom.  
Lenge har jeg vandret rundt på denne kloden og skrytt på meg et syndrom ovenfor bekjente og ukjente, faktisk et ekstra kromoson, noe som tilsvarer Dooooowns Syndrom. Det er ikke fordi jeg ser et menneske med Downs Syndrom når jeg speiler meg, men fordi jeg alltid har visst at jeg på en eller annen måte er annerledes skapt. Jeg har aldri vært helt som de andre barna, rett og slett. Det er vel ingen skam i det?
Men uansett hvor mye jeg ber til Gud, gjør meg til med skjegling, og vimser med armer og hender, så har jeg ikke Downs Syndrom. Og jeg får det nok aldri heller. Det var synd, jeg har så lyst å bo i Tangerudbakken!
I stedet har jeg blitt diagnosert med et annet syndrom, nemlig RestlessLegSyndrome (UroligeFøtterSydrom for den som ikke skjønte det). Jeg er stolt! For jeg har...bammebambambambam (TROMMEVIRVEL).....ET ORDENTLIG SYNDROM!! Det er slett ikke alle som kan skrive det i CV'en (noen som vet om jeg får sånn handikapkort til parkeringsplasser?). 
Gratulasjonskort mottas med takk <3




 

.... Jeg har ikke det sånn egentlig, og ikke har jeg skitne intensjoner om å gjennomføre noe så grisete heller, men jeg elsker den setningen (som er fra "En god nummer to" btw) . Den tiltrekker seg så mye oppmerksomhet liksom. Det liker vi! Hoho! Neida.
 
Det er bare litt kjedelig å begynne hvert eneste innlegg med å fortelle hvor lenge det er siden sist jeg blogget. Men når det går en hel verdenskrig mellom innleggene og vel så det, så må man jo nesten fyre løs med noen stakkarslige ord. Og spesielt når man også ved hver oppdatering av bloggen forteller hvor mye hyppigere ting skal bli fremover. Kanskje jeg er en lystløgner? Eller kanskje jeg føler en indre tilfredsstilling når jeg skriver at jeg skal bli flink. Veldig flink! Egentlig hadde jeg bestemt meg for å slette bloggen, eller i alle fall la den kjøre sitt eget løp frem til dagen en oppegående sjel i bloggadministrasjonen hadde innsett at dette var håpløst og dermed fjernet den fra systemet slik at andre fikk slippe til. Men så delsom er altså ikke jeg, jeg suger til meg alt jeg kan få av plass helt til noen andre ber meg ta hintet og backe unna. Faktisk blogger jeg bare nå for å være snill mot Ann Kristin, haha! Verdensproblem. 

Siden jeg er så godt i gang med dette innlegget, kan jeg like godt dra den helt ut med å fortelle en av de kanskje tjue traumatiske hendelsene jeg har vært utsatt for i løpet av de siste ti dagene. Ja, det høres kanskje veldig lite sannsynlig ut at en person har blitt utsatt for såpass mye urett i løpet av såpass liten tid, men det er meg det er snakk om. Jeg opplever noe dramatisk og traumatisk hver dag. Slett ikke fordi jeg legger opp til det selv- selvfølgelig ikke! Det er bare UTROLIG synd i meg, og det er ingen tvil om at jeg har det verre enn barna i Afrika. You see, forrige mandag var jeg på sesjon. Altså til millitæret. Egentlig hadde jeg sagt blankt NEI til å stille, men min ondskapsfulle familie krysset JA på lapppen for å være...ja, enkelt og greit ondskapsfulle. Så når praten gikk rundt middagsbordet om at JEG aldri ville overlevd en dag i millitæret og at jeg var for dramatisk, fisefin, jentete og alt det der til å i det hele tatt bli kvalifisert, bestemte jeg meg selvfølgelig for å hedre nasjonen på grensen til Afghanistan og virkelig gi jernet for en verdig plass på krigsskolen. Så kom jeg der da, iført høyhelte støvletter, glinsetights og masse smykker, for å vise hva jeg var god for. Andre jenter var der også, utrolig nok, men de var kanskje en grad eller to mandigere enn meg. På en positiv måte altså, tilfelle noen av dem skulle komme over dette her.

Vi skulle inn til tre undesøkelsesrom. Det ene var for syn, hørsel, blodtrykk, høyde og vekt (noe NABOEN min skulle utføre, HERREGUD SÅ FLAUT), det andre var samtale hos legen hvor legen gikk gjennom eventuelle legeerklæringer, sjekket papirene vi hadde fylt ut (om vi hadde psykiske problemer, sykdommer, allergier, angst, selvmordstanker etc), og tredje som var rommet der vi enten ble stemplet "Tjenestedyktig JA" eller "Tjenestedyktig NEI". Jeg satt lengst borte fra alle rommene, noe som resulterte i at jeg fikk MANGE stirrende blikk da jeg ved min tur klikklakket meg gjennom hele gangen. Festlig! På forhånd hadde jeg ikke helt bestemt meg for om jeg var seriøs med dette eller ikke, så jeg var rimelig stresset kan du si. Følte ikke akkurat at jeg passet inn med de andre heller. Uansett, det første jeg skåret dårlig på var synet. Men det var jo forsovit allmenn kjent. Det gjorde ikke den store forskjellen da. Så kom jeg inn til legen, som på bakgrunn av kronisk sykdom sa at millitæret kanskje ikke var helt min greie. Da ble jeg faktisk utrooolig misfornøyd, enda jeg egentlig ikke ville inn, så da begynte jeg å bælere i vei om at tingene var på bedringens vei og det var ikke måte på. Da begynte han sakte men sikkert å revurdere det og lurte på om jeg ikke skulle få en sjanse likevel. Da ble jeg stresset for det også, liksom HALLO??? Jeg kunne jo ikke ofre det viktige livet mitt på grensen til Afghanistan!! Så i et øyeblikk av stor fortvilelse kom jeg til å åpne munnen og kaste ut noe sånt som: "Jaja, når jeg tenker meg om. Hvor lurt er det egentlig å sende en ustabil jente med masse selvmordstanker inn i et millitær med haugevis av maskinpistoler? Dessuten er jeg veldig paranoid, tror at alle er ute etter meg hele tiden" Legen bare så på meg med gigantiske øyne, før han utbrøt: "Men du har jo krysset nei på selvmordstanker?!!" "Du vet jo hvor lett det er for å krysse feil på det der", sa jeg bare da. Han sa ikke noe mer, men ba meg om å gå rolig inn på det siste rommet, til siste samtale. Han hadde tydeligvis skrevet noe dritt om meg på papirene, for det tok ikke lange stunden før mannen som skulle avgjøre det hele fant fram stemplet og smelte på arket mitt: "TJENESTEDYKTIG NEI". Da ble jeg sur igjen. Unnskyld meg, men jeg egner meg faktisk til krigsskolen, jeg gjør det! Og jeg hadde planlagt hvilke høyhelte støvletter jeg skulle bruke på grensen til Afghanistan! Jeg skulle stå der jeg, med sminkebagen i ene hånden og maskingæveret i andre og gjøre en historisk innsats for landet vårt. Nemlig! Egentlig skulle vi gjennom noen psykologiske tester etterpå også, men millitærfolkene sa jeg bare kunne gå hjem. Før sesjonen var ferdig til og med! Jeg var så dypt rystet at jeg ikke hadde ord. Men da jeg kom ut og alle, der alle hadde kommet inn utenom meg, så på meg med forventningsfulle øyne, hadde jeg ikke verdighet til å svelge stoltheten min i den grad at jeg fortalte den hele og fulle sannhet. Så jeg klistret på meg et glis og ropte: "Ja, jeg er med!". Det hele endte med at jeg måtte snike meg med resten av gruppen og fullføre sesjonen. Uten lov. Hva skulle jeg ellers gjort liksom? Nei, ufffameg.




Jeg som virkelig hadde investeri i kamuflasje av første klasse og alt !