Deilige Varg Veum (Trond Espen Seim) har kysset meg !!

.... og det er faktisk ikke kødd en gang! Misunnelig? Tenkte meg egentlig det! hoho haha hihi. Neida. Men; han er jo rett og slett en ekte helt, en deilig helt med stram og flott bakdel! Dette fantastiske, endeløse (igjen en smule dramatisk) kysset og dets opprinnelse er faktisk en ganske fasinerende historie. For som alle vet foregår innspillingene av Varg Veum filmene for det meste i Bergen, og det gjør meg oppriktig talt til en ekstra stor, hysterisk fan av Varggubben og hans medskuepillere. Ikke at jeg ikke hadde forgudet han om han feks gjorde filmene sine i Oslo, men HELLO- er jo ikke akkurat en ulempe at det hele skjer rett foran snyteskaftet mitt. Altså noien. Eller nesen om du vil. For her om dagen, da min venninne og jeg helt tilfeldig skulle på shopping i en fritime og kommer utenfor skolens fire vegger, ble vi møtt av et syn som skrek: DRAMA DRAMA DRAMA med stor D. Det første vi legger merke til er en haug med madrasser som var linet opp på bakken nedenfor politistasjonen (politistasjonen ligger rett over veien fra skolen). Videre ser vi noen politimenn, ikke så verst i utseende de heller faktisk, og en del mennesker som stod samlet i en ring bak disse politimennene. Underfundig, tenkte vi. Vi koblet umidelbart at denne opphopning av mennesker skulle tilsi at det stod en hoppeklar person oppå taket, og det stemte såklart. Der på taket, en vinglende mannetass. Juhu, noen som var lei av livet kanskje og var i ferd med å la tyngdekraften overta kontrollen i et åtte meters fall? Ikke frekt ment, men jeg håpte egentlig det. Ingen har vondt av litt drama i hverdagen. Og dette var jo toppers underholdning! Meeeen, da vi kom nærmere, faktisk helt trøkt oppi, så vi jo at det var selveste Varg Veum. Varg Veum, helten med stram og flott bakdel! Lettere omtåket av dette fanstastiske og i ekstase, kom jeg til å hyle og være meg, rope på Vargen og ut trilte det ene ordet etter det andre om min psykiatriske elsking av nettopp han. Siden han var midt i en scene og hadde litt av hvert og tenke på der oppå taket, lot det seg dessverre ikke gjøre å få kontakt med han der og da. For å være helt ærlig, tok jeg dette ganske personlig. Jeg var tross alt den kommende fruen hans. Nemlig. Vi fikk heldigvis snakket med en av regisørene, og han lovet å snakke med Varg og ordne slik at vi kunne få et minne for livet. Ja, et bilde med Vargen. Og det fikk vi! Plutselig var Vargen nede fra taket og i det neste øyeblikket sa han: "Jenter, kom a, la oss ta et bilde". Helledusten, what a wonderful moment! Midt mens vi stod der og gjorde oss deilig, ga han oss hvert vårt kyss! Kan du tenke deg? Et kyss!!!!!!!!!! Og det varte i evigheter! Vel, egentlig ikke, men det føltes sånn!
Ååååååh, jeg skulle aldri vaske meg igjen rundt det hellige området belærte jeg han, men i og med at jeg er ganske hygienisk av meg, holdt jeg ikke mitt løfte for å si det sånn. Uansett; kommer aldri til å glemme det hvertfall.



Utrolig nydelig bilde av meg må jeg si! Føler at jeg illustrerer min lykke her gitt!
Men så spiller det ingen rolle hvordan jeg ser ut så lenge HAN er der!<3 Uimotståelige vesen!
Jeg kan jo aldri få meg noen mann nå, det blir jo bokstavelig talt utroskap. Dosen't matter!
Dette skal jeg leve på i hundre år, minst! Skal ha det med meg i graven også, må jo ha noe fint å se tilbake på!
Og husk; hvis du ser den neste Varg Veum filmen, så har DEN KONVOLUTTEN DER vært borti MIN jakke!
Ååååååååh!!!

Hva skal du her hvis du ikke kan gjøre nytte for deg?

Gåttabanen, tiden flyr og bloggen glemmes. Eller for å være mer nøyaktig- bloggen glemmes ikke, men den nedprioriteres. Ja, det er ikke alt jeg har her i verden, selv om jeg i og for seg mangler det man så fint kaller et liv.
 I alle fall. Siden sist jeg blogget, som antagelig var før Ålesundsbrannen en gang, har jeg vært høyt og lavt. Mest lavt egentlig, med blikket godt plantet i en eller annen utslitt skolebok. Kan ikke akkurat klage på at vi har for lite lekser hvertfall. Med en gang vi er ferdig med det ene ENORME prosjektet, starter et nytt. Huff, det er ikke lett å være en skolelei tredjeklassing, men så finnes det kanskje større problemer her i verden? Eller?

Vel, vi har jo innvandrerpolitikken, som for meg burde tilsi at vi skulle sende alle sammen hjem til det stedet hvor et eller annet kvinnemenneske har trykket dem ut en gang i tiden. Hvorfor skal de komme her å ødelegge for oss, vår fine kultur og vårt hverdagslige mønster? I fare for å fremstå som en rasist her, må jeg tillegge at jeg da snakker om de utvalgte som bare lager bråk i dette landet OG slipper unna med det. Ja, og så de som bare er ute etter en ting: Å snylte på VÅRE skattepenger. Sitte på ræven og be til Allah time ut og time inn, for å så sette kababene i ovnen og løpe ned til trygdekontoret. Rettferdig? Nei! Enkelte av oss, vi som er født og oppvokst  i dette landet, må faktisk jobbe for pengene våre. Gjøre en innsats for samfunnet og de som hører til samfunnet. Nå virker det til at vi jobber for andre. Bare se på de eldre for eksempel, de får knapt nok mat og såpe på sykehjemmene fordi Norge ikke har råd til å gi de en verdig tilværelse. Hjemmesykepleien har ikke kapasitet til å komme når alarmene går fordi tredve stykker mistet jobben på bakgrunn av dårlig økonomi. Ikke for å snakke om på sykehusene. Hvor er det første stedet staten krever nedskjæringer? Jo, det er på sykehusene. Vi, eller ikke jeg så mye, men mine foreldre hvertfall, betaler tusenvis av kroner i skatt hvert år. Har vi ikke rett på å komme på sykehus når vi er syk? Jo, vi kommer på sykehus, men blir sendt hjem etter tre timer, enda om vi så ligger for døden. Og dette er en velferdsstat? Så hvor forsvinner alle pengene? Til snyltere. Ja, nettopp. Men det som kanskje irriterer meg mest med enkelte innvandrere, er måten de tar seg til rette på. Det går ikke mange minuttene før de eier hele Norge og er så varm i trøyen som det går an. Kvinner, først og fremst, det har de rett på gitt! Her kan de plyndre og bedra som de vil, voldta og tvangsgifte bort en stakkars tilfeldig. Okei, en smule overdramatisk kanskje, men likevel! Bare de ser et lyst hode på gaten, så tenker de: Der kan jeg søren meg få meg noe! Og det er ikke på tale å ta et nei for et nei. Don't ever give up, liksom. Jeg sier bare take a hint!
Forresten må vi ikke glemme alle moskeene som dukker opp på hvert ledige hjørne. I gaten vandrer flokk på flokk med turbaner og kjoler og Allah- sandaler. Det har vi råd til det, hundre moskeer i Bergen sentrum. Men hva hadde skjedd hvis vi dro til Mekka og bygget en kirke der ? Vi hadde ikke rukket å legge ned en eneste byggestein før hodet var smadret av femti maskinpistoler. BANG, BANG! Sånn er det med den saken. Så, igjen, jeg er ikke rasist. Mine uttalelser gjelder KUN de menneskene som ikke gjør annet enn å hemme utviklingen av Norge, de som lager bråk og spetakkel og suger til seg alle pengene våre. Vi har faktisk veldig mange hyggelige innvandrere også, de som gjør alt i sin makt for å integrere seg og de som gjør en innsats. De kan jeg av hjertens lyst ønske velkommen!!
Jeg syns bare kriteriene for å få norskt statsborgerskap skulle være strengere. Tenk på det da; hvor mye skal vi egentlig ofre for mennesker som ikke en gang gidder å bruke ti sekunder på å lære seg norsk, eller norsk folkeskikk?
Jeg er så absolutt for et flekkulturelt samfunn, jeg tror vi kan lære mye av hverandres levemåter, men det skal gå begge veier. Så dett bør kanskje ringe noen bjeller snart!



(Bilde hentet fra google)

Hvorfor gå mer enn man må ?

I dag da jeg var ferdig på skolen og skulle ta 31 Varden- bussen rett hjem, klarte jeg i et av mine tutlete øyeblikk selvfølgelig å sitte meg på feil buss. Enten var det synet av han kjekke mannen fra Telebutikken som gjorde at jeg mistet munn, hjerne og mæle, eller så var det bare for hundrede gang i rekken en av mine bimbo-blonde hormoner som overtok kroppen. Jeg er ikke helt sikker, men den varige mèn- skapende skaden ble uansett gjort. Jeg skjønner ikke at det overhode var mulig å plante stumpen på feil buss! Jeg har jo tross alt tatt samme buss, fra samme stopp, til nesten samme tid; hver eneste dag i snart tre år. Egentlig, for å sette det hele på den mest dramatiske spissen du noen gang kan tenke deg, har jeg tatt DEN bussen der minst 7000 ganger siden 1991. What-so-ever. Det hele endte hvertfall med at jeg måtte gå DRITLANGT, og ikke nok med det- jeg måtte gå oppover en bratt og skitten skog- slite meg ut kondisjonsmessig- med tidenes tungeste veske og hvite lakksko- OG få skittflekker på nettopp disse høyt elskede skoene. Jeg hater som pesten å være skitten, på den måten at man har flekker i hvertfall.
Just another good day!

n80851053358143261273

Her er bleikfisen meg og den mindre bleikfisen Camilla fra skolen i fjor. Savner HS!!! <'3

Alltid like fint å kaste livet bort på matematikk

I dag har jeg hatt alt annet en "fly på rosa skyer og nyte livet" dag. Selv om jeg sluttet tidlig på skolen, og det i seg selv er en grunn til å prise høyere makter, så var ikke timene jeg tilbragte hjemme, hengende over en ekkel mattebok som jeg så inderlig prøvde å trampe i stykker i går (men som overlevde det ene slaget etter det andre), så særlig hyggelige. Vi kommer bare ikke overens vi to, uansett hvor hardt jeg prøver å veive med mitt hvite flagg. Og i morgen har jeg prøve, som ærlig talt, for å formulere meg litt finere, kommer til å gå rett ned til flammeland. I løpet av den intense lesingen i dag har jeg pelmet boken ut av vinduet minst tre ganger, samt at jeg lagt den ut på finn.no for salg. Men, i frykt for å måtte ta matte som privatist til neste år, ble jeg fint nødt til å se mitt eget nederlag og hente den igjen. Jesus er virkelig ikke på lag med meg for tiden, noe som er ekstremt dårlig gjort ettersom mamma og jeg alltid ba aftenbønn i mine tidligere leveår. Tusen hjertelig takk for takknemligheten!

n5264755897296334197

Dagen i dag har vært like traumefull som den dagen da vi satt i den kanoen og ALT gikk galt. Christine vet hva jeg snakker om, og det holder for meg.

Jeg akter vel ikke å velte meg i samme vann som en hel bataljon uvaskede menn og menstruerende kvinner!

Det er herlig ironisk hvor engasjert man kan være i bloggen i det ene øyeblikket, og hvor møkkdritsuperlei man kan være i det neste. Jaja, verden står vel til påske selv om jeg ikke blogger, så nok om det. Forresten hadde jeg ingen passende overskrift å prestere med i dag, så da kunne vi jo like godt kjøre på med en upassende en.  

I går glemte jeg visst helt at jeg hadde bestemt meg for å være Guds beste barn fremover. Altså et "nei, nei" avholdsmenneske. Ja, eller det vil si, alkoholmessig avholds da. En ting om gangen liksom! Anyways. Flaskene var tilbake hos alkisen, den korteste kjolen i skapet tatt på, og jeg, seende ut som en oversminket bilring, var klar for å fylle harddisken opp med nye utskeielser og pinligheter fra kveldens byvandring. Turen til vorset gikk knirkefritt, dersom vi ser bort i fra at jeg gjennom et vindu stod og beglodde, vinket og ropte til en stakkars armè med uskyldige, intetanende mennesker, fordi jeg var så sinnsykt skråsikker på at DET var riktig hus. Men selvfølgelig, er da ikke min feil at alle husene på Møhlenpris ser HELT make ut. Og menneskene som bor der også, for den saks skyld. Uansett, frykten for å få politiet på nakken (jeg stod tross alt og glodde EN GOD stund, var jo rett før jeg inviterte meg selv inn) skulle ikke få ødelegge den KOSHLIGE kvelden, så vi lot denne uheldige hendelsen prelle av, og gikk videre for å finne RIKTIG hus. Vi klarte det til slutt! Vel fremme var det allerede masse liv og moro, at jeg endte som vanlig opp som DJ. Det med tanke på min UTROLIG gode musikksmak, bestående av barnesanger og atter barnesanger. Jeg fikk ikke være DJ lenge, for å si det sånn, og det var grådig uforskammet gjort. Men men. Ettterhvert som timene gikk, ble jeg mer og mer fordugget, ukontrollert og rebelsk, og plutselig tok jeg meg selv i å ligge som en slakt inne i dusjen- fullstendig avkledd (ja, ikke misforstå nå- hadde klær på meg, bare ikke der de vanligvis skal sitte), full i tegninger og flekker, og med et hår som lignet på en voldtatt puddel. Kan du se det for deg ? Ikke prøv heller, for ditt eget beste.

Da jeg reiste meg opp og så meg i speilet, fikk jeg til og med øye på noen enorme svetteringer. SVETTERINGER! Som at jeg ikke hadde nok med bekledningen, sminken og håret. Ikke kom jeg meg på byen heller, damn it, det var jeg alt for wasted til. Jeg lå rett og slett å purket som en uvasket gris i Andrè sin leilighet, frem til det var dags for å gå hjem. Så våknet jeg i morges da, fyllasyk som svarte Maria og mer til, og angret på at jeg i det hele tatt rørte noe med prosent i. Men sånn er det jo alltid. Bedre å be om tilgivelse, enn tilatelse.

Bilder fra i går er det ikke verdt å slenge med en gang. Det holder at jeg har mareritt! :-)

Jeg er tydeligvis ETT stort verdensproblem, hele meg

Man kan trygt spørre seg selv hvorfor en frisk (frisk i kropp, hva som angår hodet vet jeg ikke) attenår gammel jente sitter hjemme og spiller spill med familien en lørdagskveld, når verden egentlig forventer at nettopp denne friske attenåringen skal være ute i byens larm og ha det gøy, enten det så er for å gå på kino eller bar. Faktisk hadde det vært mer normalt at en på min alder et par timer fra nå (og det pleier å være meg) knuser ølflasker på dansegulvet, sjangler rundt på lik linje med ettåringene som lærer seg å gå for første gang, driver telefonterror til folk man ellers ikke tør å ringe, og ender kvelden i en grøft fordi man ble kastet ut på bakgrunn av manglende selvkontroll, sosial antenne og oppførsel generelt. Vannflasken er for lengst byttet ut med sprit, og det samme er almennkunnskap. Hjernen er blåst ut, leveren forstørret, og det hypersosiale monsteret som ligger og lurer på bunnen i enhver, slippes ut. Er det å leve livet? Liker man seg selv bedre av å våkne opp uten hjerne, med hodepine og kvalme, blåmerker, pulesveis, oppreven strømpebukse og U NAME IT? Hvis det er den eneste veien til maksimal tilfredstillelse for dagens ungdom, så skjønner jeg godt at farmor går i koma når hun ser hvor korte kjoler jeg går i. Jeg mener, før i tiden hadde folk mer enn nok med å lære seg å vaske klær og bake brød. Fest og fyll og rus var vel ikke et tema en gang. Personlig er jeg derfor litt lei av å spradre rundt som en alkoholisert tønne på fredagskveldene. Eller lørdagskveldene. Eller torsdagskveldene. Det må da være andre ting som er vel så kjekt å gjøre?

Uansett var ikke alkoholens gang poenget med dette svært OPPLYSENDE innlegget. Problemet i dag (ja, det er alltid et problem, hele meg er et problem) er at jeg ikke har noe særlig å ta meg til. Alle vennene mine er her og der i bryllup og begravelser, og igjen sitter jeg da, en ensom og forlatt, ynkelig utkjedet skrott. Fordi jeg ikke orket å gå på byen, fordi jeg ikke hadde tålmodighet til å stå ute i dødmannskulde klokken fire i natt og gaule etter taxi, fordi jeg er tom for alkohol. Fordi. Fordi. Har jeg ingen venner plutselig? Bør jeg ta hintet liksom? Er jeg mer uelsket enn noensinne? Neida. Joda. Neida. Èn kveld av livet kan det kanskje være like greit, og avkoblende ikke minst, å ta det rolig, slappe av, SPILLE SPILL. Og ja; apropos det. HERLIGHET, jeg trodde vi hadde regler i norge på at det å spille spill med famlien er en frivillig greie? Dessverre fant jeg ingen i 'Norges Lover' som utga sin klare mening på akkurat det, noe som resulterte i at jeg sur som en megge ble tvunget til å spille spill med mamma, pappa og min søster. Tenk på det da, TVINGE noen til å SPILLE SPILL på den måten. Nei, jeg er rystet, er ikke mer å si om det.

FARVEL, HILSEN LOOONEREN.

sebtember 570

Velkommen hjem, baby!

Trøttere enn en nybakt mor, skal jeg straks krype under dynen, sett at jeg får bort all chipsen min søster har grist i sengen min da- IGJEN. Hvis det ikke hadde vært for at hun har bursdag i dag, ville jeg aldri latt henne gå helskinnet i fra fanteriene sine, bare så det er sagt. Men jenten må i alle fall få leve EN dag som den store elleveåringen.
I morgen skal jeg ENDELIG hente min nydelige ROSA mobil fra verkstedet, og jeg gleder meg mer enn et barn på julaften! For nå har babyen vært litt for lenge borte fra mamsen på rehabilitering, syns jeg. Vi skal også ha noe familiebesøk greier, HÆLA I TAKET FOR DET! Woho.

Photoshoooot har vi også hatt:

sebtember 307sebtember 291sebtember 308

Hvis ikke hun ender opp som en fjortisbimbo innen hun er tretten, så vet ikke jeg. Da har jeg vel ikke gjort jobben min som storesøster skikkelig...


Kjære fryd, kan det hodet slutte å dunke!!


Det ble jammen meg en fuktig kveld i går, gitt. Sangstemmen nådde nye høyder på karaoken, og selv ikke klående 90- åringer med viagra i drinken kunne bremse det gode humøret. Verre var det da vi klokken halv fire i natt stod 'halvnakne' på puddefjordsbroen i minusgrader og leitet etter en taxi som aldri dukket opp. Følte meg som en russisk hore på mannejakt der jeg stod. Men joda, vi kom oss jo hjem til slutt. Med spriten innahus var det ikke det minste problem å sovne, men å våkne derimot- GRUSOMT. For å si det sånn; jeg kom fire timer for seint på skolen, og da med et smellende fyrverkeri i hodet og en uvanlig resusert kropp. Man feier for sin egen dør, men likvel. Det hjelper ikke da å tenke på at min søster fyller elleve år i dag, og skal ha hele klassen på besøk. Et helt hus fult av guttegale jenter med Snoopy- Bh, type wannabe fjortiser, og gutter som ikke har annet på hjertet enn sånne halv-perverse-puppebemerkninger. Og jeg er selvfølgelig selvskreven i velkomstkomiteen/underholdningsbransjen, utifra mamma sin mening. FESTLIG DA! Herre Maria, hvordan skal jeg overleve?!


sebtember 410


Mm, deilig. Sånn kan det gå, og sånn gikk det.

Det kaller jeg alkoholisme

Helt siden vekkerklokken voldtok ørene mine i går morges, hadde jeg bare gått hvileløst omkring og gledet meg til kvelden skulle komme. For da kunne jeg endelig, om omstendighetene skulle tillate det, SOVE. Hele skoledagen satt jeg i beruset halvkoma, og motkjempet de sovende hormonene som trengte seg på. Klokken halv fire måtte jeg gå gjennom tredje verdenskrig for å holde øynene oppe. Klokken 6 var det rett før jeg gav meg hen i synden, og tok en hvil. SÅ klokken 8, da søvnens hellighet nærmest seg med stormende skritt, sperret PLUTSELIG øynene seg opp og jeg ble lys våken.  TYPIIIIISK! Det hele endte med at jeg sint som en veps så det ene tvprogrammet etter det andre, og klokken ble tolv, ett, to, tre. Kjære fryd som jeg lå og irriterte meg! I nødens navn og rike hentet jeg fram det siste håpet, min aller siste vei til å glemme livets larm og sove, nemlig SPRITEN. Raskere enn lynet slukte jeg nedpå halve flasken, og ble siden sittende rett opp og ned og vente på virkningen. Symptomene som skulle slå meg ut og slukne meg. Mens jeg ventet på lyset i tunnelen stemte jeg i med "I'VE BEEN A DRUNK SAILOR FOR MANY'S A YEAR, AND I'VE SPENT ALL MY MONEY ON WHISKEY AND BEER."Det var en riktig flott stund vi hadde sammen egentlig, flasken og jeg.Omsider ble hodet varmere, kroppen paralysert, og hodet sa BAM BAM BAMMEDI BAM BAM- BAM! BAM!. Og så sovnet jeg.

Nå sitter jeg på nok en skoledag bestående av 8 timer med matematikk + matteprøve. KJEEEMPEKOSELIG!

Her er mattelæreren vår:
270pxalexanderlov

Det gjør meg sååå stolt!!

Ingen søvn på meg i natt, å tusen takk!!

Da jeg skulle stelle meg til skolen i morges, etter å ha sovet maksimum femten minutter før alarmen hånlig fyrte av sine forferdelige kanonskudd, kunne jeg ikke unngå å bemerke de svarte sekkene under øynene på størrelse med oldermors hengepupper. Her snakker vi fire kilo dekkstift som ikke litt ville gjort sin nytte en gang. Seriøst. På planen i dag har vi også ørhet, hodepine og svimmelhet i hodet, så oppslukende at det sikkert skulle tilsvare hardfylla hver natt siden 1843. Og ikke for å glemme de gedigne gjespene som garantert avslørte hva jeg spiste til middag for tre år siden.  Denne meldingen sendte jeg til min venninne Ann Kristen klokken 02.32 i natt:
"Håper for Guds skyld ikke at jeg vekker deg nå, men jeg sover enda ikke! Begynner å bli ganske irritert kan du si. Ligger bare her å stirrer i taket og innbiller meg at det er en mann under sengen. Så da tør jeg ikke å gå på do. Noe jeg må. Flott." Det viste seg nå på morgenen at hun ikke hadde sovet noe særlig hun heller, så Gud er urettferdig om han ikke lar oss komme i prioriteringsrekken for verdens beste søvn i natt. Det mener jeg faktisk!
Jeg skjønner bare ikke HVORFOR jeg på død og liv ikke fikk sove, jeg gjorde jo alt rett i forhold til det å psyke meg ned og kjede meg ut. Jeg syklet i sengen, tok sit-ups, telte sauer, presset øynene så hardt igjen at jeg var sikker på de aldri kunne åpne seg mer, kastet meg rundt og frem og tilbake, i håp om å gå kaputt av kondisjonsproblemer og dermed sovne, og ba til og med en stille bønn hundre ganger om å få fred med mine urolige demoner som hindret meg fra drømmeland. Ingenting hjalp. Så det hele resulterte i at jeg lå minst seks timer og glodde på det hvite, kjedelige taket, kombinert med mørke, fryktsomme tanker om mannen under sengen. Neste gang kommer jeg ikke til å nøle med å velge den enkleste veien til evig søvn, så i dag blir det tau-shopping på Clas Olson!

portrettbilde 2009

Jeg ser alltid bra ut da, det er jo ikke det. Men søvn er viktig uansett!

Kjære Gud, la denne dagen holde seg god

I dag er en god dag, jeg kjenner det på meg. For det første fikk jeg sovet helt til halv elleve, fordi vår fantastiske norsklærer hadde en eller tre legetimer, og derfor lot oss være hjemme på begynnelsen av dagen. Jeg arriverte altså skolen for et kvarter siden, og kan ikke si jeg er så ufattelig misfornøyd med det.  Egentlig skulle vi jobbet med skolearbeid hjemme, men fra mitt synspunkt er soving også en form for jobbing. Det er tross alt mange elever som sover seg gjennom skoleåret. FOR DET ANDRE skal jeg bare ha to timer med historie, og så bærer det rett hjem igjen! LOVELY. Litt drit å dra hele veien til byen for to usle timer, men ville ikke valgt det bort for alt i verden! Dessuten kan jeg også stappe inn litt shopping på dagens program, og shopping er som vi vet fra før av, en helt unik aktivitet som aldri går av moten. 
Halleluja! 

sebtember 455

Forreten så har jeg kjøpt meg etter min mening verdens nydeligste lue. Elsker den! 


Nå gir historielæreren meg stygge blikk, så tror jeg må klappe ned lokket på laptopen, før de stygge blikkene blir til enda styggere handlinger.. :o

  

Det har aldri vært lett å være meg

Som om det ikke var nok med at INGEN ville gjøre dugnadsarbeid på rommet mitt i sted, skulle jeg heller ikke få lov til å forlate astedet tydeligvis. Å NEIDU. For da jeg åpnet døren, på vei i all hu og hast for å gjøre mitt fornødne, og selvfølgelig ante fred og ingen fare, ble jeg brått stoppet av et palass med Pringles som stod stablet og blokkerte min eneste vei til toaletthimmelen (utenom vinduet, doh). Det skal jeg si, det kostet meg mange okk og akk og muskler for å dytte vekk dette gedigne beistet, og det var boksteveligtalt like før det oppstod lekkasje i kjelleren. Det er helt i orden å tillate seg en chips i ny og ne liksom, for all del, men helt alvorlig, det er vel ikke nødvendig å overdrive bedriften. Vi har jo nok til å mette hele Mongolia! Uten å stordramatisere for en gangs skyld, så det rett og slett ut som at noen i denne familien hadde gått besersk på opprørsalg, og ofret både blod og svette for litt chips. Uansett hvordan chipsen ankom huset, er det ikke akseptabelt, og fakisk VELDIG uforskammet, å trøkke elendigheten helt oppi MITT personlige territorium. Følte jo meg nærmest overfalt. Jeg er tross alt bare et uskyldig offer oppi alt dette her. MEN, noe godt kom det kanskje ut av det likevel- jeg vet hva som blir årets julegaver til folk og fe! 

sebtember 449

 Her har jeg fått dyttet lasset bort fra mitt rom, og pappa har begynt å fjerne cirka halvparten. (Han fikk chipsen fra jobben btw)

sebtember 425

Siden jeg har bestemt for å leve den gamle damen i meg fullt ut, driver jeg for tiden å tester litt lebestifter. Denne syns jeg var god å ha på leppen, og fargen er litt sånn råtten- plomme- aktig. Ellers ser jeg litt sånn mongolid ut, men det får vi bare leve med :-)

Nå skal jeg finne sengen, ikke mistolk nå, og se på CSI! God natt!

Jeg har vel ikke luksusproblemer


Her jeg sitter akkurat nå, og stirrer på en provoserende leksehaug på størrelse med Eifeltårnet og i tillegg et rom uten en eneste flekk med gulv å se, er det alt annet enn lett å finne styrken og motivasjonen til å løftet liket opp fra sengen og gjøre noe med verdensproblemene. Peronlig syns jeg det er en mammas jobb å rydde og vaske sin enestående datters soverom, og det pleier hun i prinsippet å godta, men i dag mente hun at jeg skulle gjøre det selv. Jeg trodde gebisset skulle falle ut av det hun sa, jeg visste seriøst verken fra eller til. Det er det mest sjokkerende jeg noen gang har hørt. Hun pleier jo ALLTID gledelig å rydde rommet mitt for å få snoke litt i sakene, og på en god dag kanskje til og med konfiskere noen "ulovligheter". Dette betyr bare en ting- jeg har mistet min mor. Jeg lagde selvfølgelig en SVÆR scene, med både første, andre og tredje akt, for å demonstrere min smerte, aggresjon og rystelse, og da var hun attpåtil freidig nok til å kaste ut følelsesløse anklager om at jeg lider av store luksusproblemer. Ekuuse me, men hun har faktisk VALGT å få meg, og da får hun være mann nok til å ta konsekvensene for det også. Alt har sin pris, hvertfall jeg. Så nå, i denne sorgens stund, der jeg har fått hovedrollen i stykket om ta min egen drit, har jeg egentlig mest lyst til å bare sende meg selv avgårde til et eller annet eksotisk gjemmested på Hawaii, hvor det å sitte på ræven, drikke juicy drinker, og telle fluer hele dagen står sentralt for et hyggelig liv. Bortsett fra at jeg er livredd for fluer, da. Ellers så virker det fristende, veldig fristende.

sebtember 323

Av og til skulle jeg ønske jeg var min søster, da kunne jeg ligget slengt som en sekk på
sofaen og slappet meg hele dagen.

Jeg kunne virkelig knødd!


I dag klarte vår kvinne som vanlig å komme for seint til første time på skolen, enda hun stod opp utrolige 1 time og 45 minutter før bussen skulle gå. Det var nok den tiende runden i sminkevesken som gjorde at hun mistet første buss, og de to andre hun stod og frøs seg i hjel på busstoppet for, dukket selvfølgelig aldri opp. Det er JAGGU ikke mye fint å si om dagens kollektivtrafikk, og hva som angår det busselsapet der, så har det i alle fall ingen rett til å kalle seg "Tide". Jeg kan nemlig ikke huske sist bussene deres var i tide, eller kom i det hele tatt. For det er neimen ikke hverdagskost!  Vår kvinne her, eller la oss si jeg nå, vet for fader ikke hvorfor ingen bussjåfører har lært seg klokken, eller hvorfor de sitter på endestoppet og klør seg i ræven når de er på jobb og har en rute å følge. HELLO?! Lunsjen varer som regel en halvtime midt på dagen en gang den, ikke en halvtime hvert kvarter. Få fingen ut av gullgruven, og reager!

Forresten har jeg norsk nå, og læreren vår, som ligner skremmende mye på Jesus, maser og maser om ting som ikke har noen som helst innvirkning på min intellektuelle modning. Jeg trenger noe som fenger meg, oppdar meg, holder hjernen i gang...Jeg trenger sladder!

sebtember 087


Se så nydelig pulten min er! Noen som aner hva som er favorittfargen?
Fra venstre: Rosa, parfymerte lømmetørkler. En liten "veske" med desinfiserende midler i. En rosa fjær penn, veldig elegant. En LEKKER, rosa laptop (babyen min<3). Foran fra venstre: Den perfekte rosa mobilen min!

Meningen med livet i bunnen av en dass

Hadde mitt navn nå vært Albert Einstein, Filosofius, Skofus eller hva de der berømte og bedrevitende geniene heter (het?), så hadde jeg garantert begynt dette innlegget med spørsmålet: Hva er egentlig meningen med livet? Og deretter fortsatt med en laaang avhandling bestående av store, uforståelige ord, samt en hel haug med dype utsagn og sitater. Men nå heter jeg heldigvis ikke det, og da har jeg heller ingen smarte forventninger å leve opp til når det gjelder utvikingen av det jeg har tenkt å si- som ikke har noen spesiell mening egentlig. FOR jeg lurer på enkelt og greit på hvorfor vi gidder å bruke opptil 20 år på skolegang, sitte ved en hard, tyggisangrepet pult og stirre nedi triste bøker med massevis av bokstaver, årstider og tall, når vi heller kunne vært ute i verden og levd livet? Jeg mener, trygd kan man alltids ordne seg i disse dager, det er det minste problemet. Hvorfor skal vi streve og streve etter høyere utdannelser, flotte jobber og rikdom, når vi kan leve godt som norske trygdesnyltere? Er vi grisk og grådig på ære og berømmelse? Eller bare sykelig opphengt i penger? Har vi egentlig behov for å være advokater og leger, kan vi ikke klare oss med å sitte i kassen på Rema? Jeg tror problemet ligger i at vi lever i et klassifisert samfunn, hvor ALT, eller hvertfall veldig mye, handler om å sitte høyest på hesten, lengst oppe på rangstigen, nyte utsikten ned til de som nettopp gjør det, sitter i kassen på Rimi. Eller er bosstømmere. Eller ikke har noen jobb i det hele tatt. Hvorfor er det sånn egentlig? Jo, fordi vi ikke tåler at andre er bedre enn oss, fordi vi lever for å være best i alt vi foretar oss.
Jeg syns, at hvis jeg finner meningen med livet i bunnen av et toalett på Mc Donalds, så er det helt OK.
Da skal det bli akseptert, og jeg vil ha like mye respekt som advokaten i huset ved siden av.
Jeg akter ikke å bli nedprioritert fordi jeg hadde andre drømmer og ambisjoner enn Per Olsen.
Så alle tomler opp for våre kassedamer, bosstømmere og andre "nedvurderte" yrker!

Ja, egentlig var poenget med hele denne doktorutgreiningen om forskjellsbehandling at høstferien er over og jeg ikke har så VELDIG SUPER lyst å gå på skolen i morgen. MEN, det er et valg jeg har tatt, og så har jeg kanskje en mål og mening med livet jeg også. Der i fremtiden et sted. Og det er ikke å bli en trygdesnylter. Først og fremst.

sebtember 013

Dette er storsett det jeg gjør på skolen...Neida!

Haugesunds harde kår

Jeg har akkurat lastet inn bilder på dataen fra torsdagens fyllatull, som nok en gang fant sted i 'festbyen' Haugesund. Kjære Maria, for noen bilder! Dette var fjerde gangen Christine og jeg tok turen dit på under fem måneder, og hver bidige gang har det oppstått listevis med fanterier mens vi har vært der. Jeg, som den mest uanstendige sjel på flasken, ligger alltid dødrukken på gulvet, med innsyn langt inn til Jerusalem i underetasjen, og tusenvis av blåmerker på hele kroppen. Christine, ikke fullt så edru hun heller kan man si, er å finne midt i en guttegjeng på dansegulvet eller over hele huset for å leite etter meg. Første gangen, i juni, var det SÅ stort å gå på det nyåpnede utestedet "copacabbana", og kvelden var en helaften rett og slett. Minimalt med tull, dersom vi ser borti fra litt rot med noen gutter, og maksimalt med moro. Vi danset, hoiet og fikk oss nye venner. Gode venner. Andre gangen har gitt meg store, varige mèn og bilder som ALDRI kommer til å gå ut av hodet, så jeg tror vi avslutter resumeet der. Tredje gangen var også en slags KATASTROFE, kanskje enda større enn den andre gangen, men innimellom alt kaoset var det kjekt. Og det på trass av at vi er kjenninger i hele Haugesund nå, og fikk mange leende og gloende blikk da vi gikk til kystbussen dagen etter. Siste gangen, denne fjerde, gikk ikke kvelden helt etter planen, men joda, det var festlig nok. Jeg hadde fått oppheng i druer, og ringte rundt til Gud og hver mann og ønsket de lykke til med druesalget. NORMALT? Joda.. Vi ble også tyranisert av en gjeng utlendinger som ikke skjønte at de skulle dra seg ut av rommet vårt, enda vi sa: "You have to leave now, gaymen, we don't want you here." Men neida. Det er våre nye landsmenn på sitt beste, uten å komme med noen rasistiske utsagn her. Så har vi dagen derpå da, som er felles for alle de fire Haugesund turene. Fyllaangsten, hodepinen, kvalmen, det bombete rommet og de uforklarlige flekkene på gårsdagens antrekk. Og ikke for å snakke om standardkommentarene: "Aldri mer!" og "Dette var definitivt mitt siste glass!". Man kan jo derfor spørre seg hvorfor man neste helg er på byen igjen, eller neste måned nok en gang sitter på kystbussen til Haugesund. Hva er det med Haugesund egentlig? Eller ungdommer og alkohol? Er vi avhengig?

sebtember 253sebtember 184sebtember 272

Fantastisk må jeg si... dette var fra tredje gangen.

sebtember 358sebtember 399sebtember 382


Fjerde gangen. Man blir ikke sint heller vet du, man blir bare veldig, veldig PINLIG BERØRT!




God morgen pulesveis

Da jeg våknet i morges og som vanlig stilte meg foran speilet, så jeg et syn som kunne tatt livet av hele norges befolkning og mer til. Maskaraen var klæsjet utover hele ansiktet (skulle tro det var et mislykket forsøk på å leke indianer), og håret minnet om en vaskemopp som hadde blitt masakrert i en elektrisk henrettelsesstol førti ganger. Jeg ble faktisk skremt av meg selv, og det tror jeg resten av familien ble også, siden de alle forlot huset kort tid etter. Greit nok at det ikke er vanlig å våkne opp som en nystelt skjønnhetsdronning etter nettene, men kjære fred, jeg kan jo ikke få meg mann og gifte meg hvis jeg skal se ut som dette hver eneste morgen. Jeg er med andre ord dømt til å bo for meg selv hele livet, med tre katter og en liten undulat. Så koselig da! 

Nei, nå må jeg få fart på sakene og se om det finnes håp for å få sveisen på rett vei igjen. Det kommer til og kreve tid, tålmodighet og energi. Mye energi!

003dpxdrewbarrymore041

Hvis du ganger dette med ti, så begynner vi å nærme oss...

Bedre seint enn aldri liksom

Ja, nå er det sånn cirka 70 år siden sist jeg blogget, så nå tenkte jeg det var på tide å se realiteten i øynene og gi det hele et nytt forsøk. Jeg tror rett og slett jeg mistet interessen, skrivegleden og ikke minst tiden, til å trykke ned noen uformelle og uintellektuelle skriverier her inne, og det allerede etter et par uker, kanskje til og med dager, med blogg. Finnes det håp for at dette skal fungere for meg i fremtiden? Vel, det er ikke godt å si, men nå skal vi ikke ta noen sorger på forskudd heller da. Det er tross alt lettere å be om tilgivelse for alt tullet som kan komme frem her, enn tillatelse. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal vinkle innleggene mine fremover. Skal jeg fortsette i den fjortis- duren, med drama, sjalusi og det intense livet til en utbrent bimbo, eller skal jeg ta opp viktigere ting, som for eksempel brennende saker fra nyhetsverden? Kanskje en kombinasjon? Hvis det er mulig da, å blande hvilken lipgloss jeg har på meg, med informasjon om krigen i Irak. Jaja, uansett, er hovedformålet først og fremst å få denne bloggen oppe og gå igjen, selv om det kanskje bare blir for min egen glede. Eller vrede, alt ettersom.

For å gjøre en ting klinkende klart før jeg for fullt eller for halvt setter i gang igjen, kan jeg fortsatt skremmende lite om teknologien bak disse bloggreiene. Hva som angår sånne glamorøse bakgrunner, videoblogger, freshe headere og reklame, så er jeg mer eller mindre HELT blank. Det får vi ta etterhvert som det går lys opp for meg!

Whatsoever;


for å gjøre bloggen litt mer fargerik, slenger jeg med et random bilde av meg selv. Eller to, for å være ekstra selvdigger.


sebtember 174  sebtember 181

Jeg røyker ikke da, til vanlig, bare så det er sagt ! =)




Jeg ser ut som et innskrumpet kråkereir!

God morgen :-) I og med at jeg har fri i dag, kan jeg gledelig meddele at jeg har sovet ut og er i strålende godt humør!
I går dro jeg som sagt til byn med en venninne, men når regnet snek seg innpå oss og det ble kaldt, fikk vi et random innfall om at vi skulle dra på kino og se sjarmørfilmen Hannah Montana The Movie. Først var det steike meg utsolgt, og vi hadde store planer om å legge oss ned på gulvet, trass i den milelange køen og alle menneskene, og hamre og jamre til mannen i skranken ordnet oss noen billetter likevel. Men vi bestemte oss for å prøve den lettvinte løsningen til å begynne med, og tryglet og ba på våre knær, om at vi var verdens største fan og det var ikke måte på. DET GIKK. Vi fikk to billetter, og vi lå ikke skjul på vår takknemmlighet. Himmelen var med oss i dag.

Etter filmen, som var helt etter vår smak og fantastisk bra, lekte vi litt i et lekeslott på Mc Donalds, før vi tok bussen hjemover til meg. Barndommens gleder, joda. Nå venter jeg besøk, og for ikke å skremme livet av vedkommende med utstående hår og sminke fra Oslo til Drammen, skal jeg stæsje meg litt før det ringer på. Vi blogges!

ssssssssssss 
Jeg vet jeg må skaffe meg nytt kamera, mobilen duger ikke for alltid heller liksom. Har akkurat ødelagt mitt nydelige, rosa kamera, jeg sørger....=( Her er hvertfall gårsdagens fjortizz skudd. Og nei, jeg kjegler ikke egentlig:-P




Søndager er booooring!

Hva kan man egentlig gjøre som et tidsfordriv om søndagene, hvis det ikke er å sove bort halve dagen, ta 300 ego-selvdigger bilder, og slappe av til hvert lem i kroppen sover og du ligger der stiv som en stokk? Butikkene er jo stengt, noe jeg syns er svært egoistisk av butikkeeiere og ansatte.Okei, man kan jo faktisk løfte lasset fra sofaen og gå på tur, gjøre skolearbeid eller gå i kirken da, men da bryter man strengt tatt et av Bibelens ti bud om å holde hviledagen hellig. Dessuten er det overmåte kjedelig. Meen, i dag har jeg faktisk vært på en slags tur med to syklubben, men so far er det alt. Eller jo, jeg har hatt fem runder i sminkevesken og minst like mange i klesskapet. Tiden går, i alle fall. Seinere skal jeg være med Jannike, og da får vi se om vi må være vår egen unerholdning eller om vi finner noe annet. Begge to kan bli like interessant, hehe.

Ellers har vi nå middagsbesøk, og jeg fikk seriøst ståpels på armene da jeg så steiken til pappa. Han innbilte seg at han hadde dandert den så fint og gjort en strålende god jobb, men nei takk sier bare jeg. Alle skrøt av den da, tross alt, og gaflet i seg som om det var deres første og siste måltid siden 1840. Demonstrerende som jeg er, rørte jeg den ikke.
Nå skal jeg ut å sosialisere meg, så vi blogges seinere! :-)

s1241362457070


Dagens foreløpige tidsfordriv... Har studert øyet, og funnet ut at de er ganske ekle! Maskara hjelper da!

På tide å reagere, kanskje?

Steikende sol strømmer inn gjennom husets vinduer, og jeg, skammelig som det er, sitter fremdeles inne og trykker i vei på et snart utslitt tastatur. Her i Bergen begynner vi vel å nærme oss soldag nummer ti på rad (dersom vi ser bort ifra regnbyen natt til lørdag), noe som jeg vil våge å påstå rekordiserer solværslistene på mange år. Likevel er det litt sånn lure-sol, for spesielt varmt er det ikke. Men, hva gjør vel det, når vi ENDELIG kan rette håret med god samvittighet og gå ut uten å måtte gradvis se på at regn og storm lager katastrofeområde av det?!  JEG ER LYKKELIG.

Derfor skal jeg nå ta på meg hvit sommerkjole og hvite flippflopps, og gå ut å prise solen!<3

12413472139261241347306795



Den som sover synder ikke

Jeg kan ikke tro det! I natt, da jeg som alle andre netter lå uskyldig som et lite barn i min dypeste søvn, kommer plutselig mamma masjerende ned trappene, og røsker opp døren min. Det var nesten så jeg trodde hæren kom! Det hun skulle spørre om forøvrig, var om jeg hadde sneket meg ut vinduet, for hun hadde hørt noen lyder som kunne tyde på det. Hallo, hvor dumt er ikke det? Hun ser jo at jeg ligger der i halvkoma og alt! Tusen takk skal hun fader meg ha!
Det er ikke å overdrive at jeg av og til (ganske ofte) føler jeg at jeg har blitt født inn i et sirkus, et omreisende sirkus. Hver gang vi drar et sted, om det så bare er i familiebesøk, oppstår det uutholdelig situasjoner og ufattelig pinlige ting. Noe som gjør at jeg egentlig bare ønsker å grave meg et stort hull i bakken og bli der for alltid..


random pics 026random pics 463


Jaha, her er altså kjernefamilien! De tyransiserende (min søster) og de ikke fullt så tyraniserende (min bror). De mest tyraniserende (mum&dad) er ikke verdt å ta innpå en gang, tenk om jeg får virus på dataen, moahaha :-p

Hannah Montanas største fan

Så kan man jo kanskje spørre seg selv om det virkelig er normalt at en 18 år gammel, frisk jente har artister som Hannah Montana, Jonas Brothers, Hilary Duff, Amy Diamond og High School Musical på listen over favorittmusikk, men så har jeg vel aldri vært helt normal heller. Altså, jeg liker jo ikke alle sangene, men svært mange gir meg skikkelig rockefot og får meg til å finne fram hårbørsten og leke stjerne- for- en- dag foran speilet. Og det er absolutt ingen tvil om at du kommer i sånn 'feel-good- lipgloss' humør av denne musikken, det er jo for det meste bare rocka gladsanger!

Chipsgomling og det O' store korslaget

Nå sitter frøken Gray (Christine) og jeg med ræven godt plantet i hver vår godstol og glaner på Det store korslaget. På bordet foran oss står det selvfølgelig chips, holidaydipp, smågodt og pepsi Max- ingen lørdagskveld er maksimal foruten! Utenom det har jeg bare en ting å si; GO TEAM HANNE!!

12412911703021241291298106


Opprinnelig var Team Venke min favoritt, men av de resterende er det definitivt Hanne! :-)

Heldige meg som har en såå presis mor!

På slaget 44 minutter har gått siden mamma lovde meg å være her! Det var liksom meningen at hun skulle kjøre meg opp på Krohnegården nå, men neida. Hun er fremdeles ikke til å kimse. "Jeg er rett rundt hjørnet", sier hun alltid når sannheten er at hun ikke i det hele tatt har startet å kjøre. Jeg tror det kvinnfolket kom til verden i den hensikt å være seint ute til absolutt alt hun skal foreta seg, jeg kan faktisk ikke huske en eneste episode hvor hun har vært presis. Til og med til konfirmasjonen min kom hun dinglende inn i kirken rett bak komfirmantene som hadde begynt å gå i inngangspossisjon. Som om ikke det var flaut nok at ALLE de andre foreldrene hadde sittet klar i hvertfall en halvtime. Takk og lov for at pappa og resten av slekten ikke er født med sirup i ræven, da hadde jeg hengt meg selv for lenge siden. OG vet du hva dette ender med? At JEG, mammas egentlige VIP- datter, nok en gang må ta den fordømte bussen på grunn av hennes skilpadde-fakter..År!!

Hva er vel livet uten litt ekte galskap?

Akkurat som min gode venn Dush, er jeg nå forbaska lei av alle tiggerne som fyller Bergen Sentrum. Det var vel han som fikk meg til å sperre øynene opp for hvor mange det faktisk er snakk om- mest sannsynlig flere enn det vi har tall til her i verden. Uansett hvor jeg vrir og vender meg, og uansett hvor mye jeg prøver å unngå dem (høres sikkert skikkelig griskt og egoistisk ut) så sitter eller står det en eller annen med utstrakt arm, utslitte klær og en kopp med et par småkroner i hånden. De som er ekstra god i yrket har et bilde med en sultende familie foran seg også. Det er ikke det at jeg ikke har råd til å spytte en tier i andre folks økonomi, eller at jeg ikke synes synd på de menneskene som kanske har det hakket verre enn meg, men jeg har sett hvordan mange av dem (skal selvfølgelig ikke si alle) lurer folk til å tro at de ikke har NOE. For pengene de får, legger de rett og slett i lommen, med unntak av 2,5 som får bli igjen i koppen. Dette gjøres nok for at folk skal tenke "stakkars, de har ikke fått noe i dag" og deretter pøse på med gullmynter. Helt klart sjakkmatt, men likevel grådig frekt. GET A LIFE. For ikke å fremstille meg som helt tigger- rassistisk nå, vil jeg si hvor mye det gleder meg å se narkomanene som selger bladet Megafon. De gjør en innsats for pengene sine. Dessuten gir det dem mye mer verdighet å spørre "Vil du kjøpe?", enn å bare strekke ut hånden og si "Kan jeg få?" Megafon er noe jeg av hjertens lyst kan ha glede av å investere i, fordi det er gjort på ærlig vis.


nyttrsleir 266anniken og jannike

Utenom å irritere meg over tiggere, har jeg i dag, som de fleste andre dager, hengt sammen med min bedre halvdel, Jannike (hun med mørkt hår på bildene ovenfor). Når vi kommer sammen, dynamitt med stor D, finnes det ingen begrensninger for hvor langt galskapen strekker seg. Vi liker å gjøre ting som er litt utenom det vanlige, altså ting som andre ser på med store, himlende øyne. Det syns vi er helt greit faktisk. Vi kan virkelig det med å få andre til å føle seg bedre altså, når vi helt velvillig er underholdningsmoment nummer 1 i bransjen for å drite oss lodrett ut. Jaja, noen må jo gjøre den jobben også. I dag har vi stort sett tatt livet med ro og glidd inn i mengden. Nesten hvertfall, for vi hadde kanskje et par episoder hvor vi kastet oss hylende ned på bakken på grunn av noen ekle, flyvende måker på himmelen over oss. Hva skulle vi ellers gjort, når vi ser at måkene holder på å åpne rompen for å bæsje. Nei takk!

verdens beste traktorn74317021322830497883



Jeg måtte knipe sammen skravlekassen!

Nå kan jeg endelig si hva jeg var på i går! Surpriceparty for en venninne i klassen! Å gå inne med noe sånt har vært som å ha en svart sky hengende over hodet, og som å ha brennende kuler på tungen. Jeg hadde SÅÅ lyst til å rope det ut med en gang jeg fikk vite om det! Derfor må jeg få lov å gi meg selv en god klapp på skulderen og si at jeg er veldig fornøyd med min egen innsats oppi alt dette her, med tanke på at jeg faktisk klarte å holde kjeft om besøket i aldri så lang tid i forkant av alt. Hallo, det hadde tross alt vært typisk meg å få munndiarè og spoile hele greien.
Hun ble i alle fall ganske overrasket virket det som, med måpende munn og bakoversveis, så mye tyder på at hun ikke visste noenting. All creds til de som arrangerte det!<3

I dag skal jeg først, faktisk nå om ti minutter, på Oasen kjøpesenter, og handle litt. I alle fall en viss tunika jeg mot min vilje så brått måtte forlate på torsdag, og kanskje en nydelig rosa data! Liten og lekker! Seinere skal jeg opp til en venninne på maraton kveld med et eller annet, men en gang mellom der blir det nok rom for litt blogging også.

Ha en finfin dag! =)

n72768538250658888353n7276853825065845959


n72768538239913129196n64722030522234738316





Alt som kan gjøres på et bad

Sånn. Nå har jeg tilbragt den siste timen på badet, og fått gjort det som skulle gjøres. En del, med andre ord. Det kan jo kanskje tolkes litt feil, ettersom det er så mye forskjellig man kan gjøre på et bad. Men altså, for å ro meg inn igjen på denne, har jeg sminket og kledd på meg, rettet håret, tatt på extensionet for å så ta det av igjen, og sprayet meg med en hel flaske parfyme. Når det er sagt, er jeg klar for kveldens begivenhet, looking forward 2 it!  

Da var det bare å løpe for alt det er verdt til bussen, i høyhelte sko.. herre!

Hvor i hunen er gulvet mitt?!

Trass alle dikedariene tidligere, fant jeg meg noe å gjøre på i dag også. Før i kveld selvfølgelig, der planene allerede er satt. Jeg har tilbragt kvalitetsleketid med nabojenten på tre år, noe jeg hadde vel så stor glede av som henne. Vi har hatt et hyggelig teselskap i dukkehuset, hvor jeg ganske nøye inspiserte etter edderkopper og andre småkryp før jeg tegnet meg med korset og våget meg inn. Der laget hun middag til meg bestående av maiskolber og bananer i papp. Mmmm! Etter det og bortimot 500 runder med "epler og pærer, de vokser på trærne, når de blir modne så faller de ned" på trampolinen, og jeg hadde overvunnet åtti angstkomponenter og tretti svettetokter på bakgrunn av min frykt for å falle oppå henne og mose det stakkars lille vesenet, gikk vi inn å tok på oss neglelakk og så på pippi. Koselig!

Det er virkelig herlig å være liten, og ikke fullt så herlig å være stor har jeg funnet ut. Liksom, som stor er det ikke lenger akseptabelt å gå med totalt umatchende klær, ha håret til alle kanter og drite i at snørret heger tre meter ned fra nesen. Det var bare sjarmerende frem til du var fire. Menmen, det er vel livets gang. Det er jo litt kjekt å være stor også, selv om du må lære deg selvbeherskelse og ha maksimal kontroll på den sosiale antennen. Jessda.

Når Vilde skulle inn til seg selv å spise middag, gikk jeg faktisk ut for å plukke litt blomster. Jeg tenkte at siden vi likevel hadde spolt tilbake til barndommen, var det bare å kjøre linen fullt ut. MEN, når jeg kom inn igjen, med den heftige buketten, og selvfølgelig ante fred og ingen fare, ble jeg møtt av et syn som nesten ga meg hjerteinfarkt; GULVET MITT, HVOR VAR GULVET MITT?! (fra rommet) Ikke bare nok med det; alle tingene mine var plassert inn på gjesterommet og min elskede seng stod demontert i husets "bibliotek". HERREGUD! Det viste seg at pappa skulle ligge ned varmekabler på rommet mitt på grunn av at jeg hadde klagd sånn på dødmannskulde, men alvorlig talt, det går da an å informere om sånt?!?! Neida, her river vi løs bak eierens rygg!

blomsttelemark 065

Disse blomstene var det Jannike og jeg som plukket i går, dagens bukett var ikke fullt så fargerik..

Da var det på tide å sosialisere seg

Klokken er nesten tolv, og jeg har som tidligere presisert allerede rukket å være våken i 6 timer. Yeey me!  Det er mer enn en hel skoledag det, om tirsdagene. Innholdet i de 6 timene er det derimot verre med- her snakker vi data, data og atter data (også har jeg bablet i telefonen en halvtime). For et verdifult liv. Derfor har jeg nå tatt den beslutningen at jeg smekker igjen lokket på dataen, i alle fall på en stund, kommer meg i dusjen, og går ut i den harde verden for å sosialisere meg. Det er sikkert ikke mye artig å finne på, med tanke på at alle butikkene er stengt og jeg hadde sett meg ut den fine tunikaen på Vero Moda. Søren, å vente helt til i morgen med å kjøpe den er forferdelig.
Anyways, før jeg limer meg til tastaturet- tuddelu!

fjelltur

Alltid like herlig med snusleppe, jummy. Men, kanskje en fjelltur hadde gjort seg?
Nei, har nok ikke tid og energi, har jo faktisk store planer for kvelden.. gleder meg!! :-D
Les mer i arkivet » Desember 2009 » November 2009 » Oktober 2009
Anniken

Anniken

18, Bergen

Mesteparten av tiden min går bort til å være et vandrende Se&Hør- blad. Jeg har også en helt egen bryter som alltid står på. Rosa er nydelig, det er stramme mannfolk og. Love me or hate me, I am who I am.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits