annikensverden

Det er herlig ironisk hvor engasjert man kan være i bloggen i det ene øyeblikket, og hvor møkkdritsuperlei man kan være i det neste. Jaja, verden står vel til påske selv om jeg ikke blogger, så nok om det. Forresten hadde jeg ingen passende overskrift å prestere med i dag, så da kunne vi jo like godt kjøre på med en upassende en.  

I går glemte jeg visst helt at jeg hadde bestemt meg for å være Guds beste barn fremover. Altså et "nei, nei" avholdsmenneske. Ja, eller det vil si, alkoholmessig avholds da. En ting om gangen liksom! Anyways. Flaskene var tilbake hos alkisen, den korteste kjolen i skapet tatt på, og jeg, seende ut som en oversminket bilring, var klar for å fylle harddisken opp med nye utskeielser og pinligheter fra kveldens byvandring. Turen til vorset gikk knirkefritt, dersom vi ser bort i fra at jeg gjennom et vindu stod og beglodde, vinket og ropte til en stakkars armè med uskyldige, intetanende mennesker, fordi jeg var så sinnsykt skråsikker på at DET var riktig hus. Men selvfølgelig, er da ikke min feil at alle husene på Møhlenpris ser HELT make ut. Og menneskene som bor der også, for den saks skyld. Uansett, frykten for å få politiet på nakken (jeg stod tross alt og glodde EN GOD stund, var jo rett før jeg inviterte meg selv inn) skulle ikke få ødelegge den KOSHLIGE kvelden, så vi lot denne uheldige hendelsen prelle av, og gikk videre for å finne RIKTIG hus. Vi klarte det til slutt! Vel fremme var det allerede masse liv og moro, at jeg endte som vanlig opp som DJ. Det med tanke på min UTROLIG gode musikksmak, bestående av barnesanger og atter barnesanger. Jeg fikk ikke være DJ lenge, for å si det sånn, og det var grådig uforskammet gjort. Men men. Ettterhvert som timene gikk, ble jeg mer og mer fordugget, ukontrollert og rebelsk, og plutselig tok jeg meg selv i å ligge som en slakt inne i dusjen- fullstendig avkledd (ja, ikke misforstå nå- hadde klær på meg, bare ikke der de vanligvis skal sitte), full i tegninger og flekker, og med et hår som lignet på en voldtatt puddel. Kan du se det for deg ? Ikke prøv heller, for ditt eget beste.

Da jeg reiste meg opp og så meg i speilet, fikk jeg til og med øye på noen enorme svetteringer. SVETTERINGER! Som at jeg ikke hadde nok med bekledningen, sminken og håret. Ikke kom jeg meg på byen heller, damn it, det var jeg alt for wasted til. Jeg lå rett og slett å purket som en uvasket gris i Andrè sin leilighet, frem til det var dags for å gå hjem. Så våknet jeg i morges da, fyllasyk som svarte Maria og mer til, og angret på at jeg i det hele tatt rørte noe med prosent i. Men sånn er det jo alltid. Bedre å be om tilgivelse, enn tilatelse.

Bilder fra i går er det ikke verdt å slenge med en gang. Det holder at jeg har mareritt! :-)

Man kan trygt spørre seg selv hvorfor en frisk (frisk i kropp, hva som angår hodet vet jeg ikke) attenår gammel jente sitter hjemme og spiller spill med familien en lørdagskveld, når verden egentlig forventer at nettopp denne friske attenåringen skal være ute i byens larm og ha det gøy, enten det så er for å gå på kino eller bar. Faktisk hadde det vært mer normalt at en på min alder et par timer fra nå (og det pleier å være meg) knuser ølflasker på dansegulvet, sjangler rundt på lik linje med ettåringene som lærer seg å gå for første gang, driver telefonterror til folk man ellers ikke tør å ringe, og ender kvelden i en grøft fordi man ble kastet ut på bakgrunn av manglende selvkontroll, sosial antenne og oppførsel generelt. Vannflasken er for lengst byttet ut med sprit, og det samme er almennkunnskap. Hjernen er blåst ut, leveren forstørret, og det hypersosiale monsteret som ligger og lurer på bunnen i enhver, slippes ut. Er det å leve livet? Liker man seg selv bedre av å våkne opp uten hjerne, med hodepine og kvalme, blåmerker, pulesveis, oppreven strømpebukse og U NAME IT? Hvis det er den eneste veien til maksimal tilfredstillelse for dagens ungdom, så skjønner jeg godt at farmor går i koma når hun ser hvor korte kjoler jeg går i. Jeg mener, før i tiden hadde folk mer enn nok med å lære seg å vaske klær og bake brød. Fest og fyll og rus var vel ikke et tema en gang. Personlig er jeg derfor litt lei av å spradre rundt som en alkoholisert tønne på fredagskveldene. Eller lørdagskveldene. Eller torsdagskveldene. Det må da være andre ting som er vel så kjekt å gjøre?

Uansett var ikke alkoholens gang poenget med dette svært OPPLYSENDE innlegget. Problemet i dag (ja, det er alltid et problem, hele meg er et problem) er at jeg ikke har noe særlig å ta meg til. Alle vennene mine er her og der i bryllup og begravelser, og igjen sitter jeg da, en ensom og forlatt, ynkelig utkjedet skrott. Fordi jeg ikke orket å gå på byen, fordi jeg ikke hadde tålmodighet til å stå ute i dødmannskulde klokken fire i natt og gaule etter taxi, fordi jeg er tom for alkohol. Fordi. Fordi. Har jeg ingen venner plutselig? Bør jeg ta hintet liksom? Er jeg mer uelsket enn noensinne? Neida. Joda. Neida. Èn kveld av livet kan det kanskje være like greit, og avkoblende ikke minst, å ta det rolig, slappe av, SPILLE SPILL. Og ja; apropos det. HERLIGHET, jeg trodde vi hadde regler i norge på at det å spille spill med famlien er en frivillig greie? Dessverre fant jeg ingen i 'Norges Lover' som utga sin klare mening på akkurat det, noe som resulterte i at jeg sur som en megge ble tvunget til å spille spill med mamma, pappa og min søster. Tenk på det da, TVINGE noen til å SPILLE SPILL på den måten. Nei, jeg er rystet, er ikke mer å si om det.

FARVEL, HILSEN LOOONEREN.

Det ble jammen meg en fuktig kveld i går, gitt. Sangstemmen nådde nye høyder på karaoken, og selv ikke klående 90- åringer med viagra i drinken kunne bremse det gode humøret. Verre var det da vi klokken halv fire i natt stod 'halvnakne' på puddefjordsbroen i minusgrader og leitet etter en taxi som aldri dukket opp. Følte meg som en russisk hore på mannejakt der jeg stod. Men joda, vi kom oss jo hjem til slutt. Med spriten innahus var det ikke det minste problem å sovne, men å våkne derimot- GRUSOMT. For å si det sånn; jeg kom fire timer for seint på skolen, og da med et smellende fyrverkeri i hodet og en uvanlig resusert kropp. Man feier for sin egen dør, men likvel. Det hjelper ikke da å tenke på at min søster fyller elleve år i dag, og skal ha hele klassen på besøk. Et helt hus fult av guttegale jenter med Snoopy- Bh, type wannabe fjortiser, og gutter som ikke har annet på hjertet enn sånne halv-perverse-puppebemerkninger. Og jeg er selvfølgelig selvskreven i velkomstkomiteen/underholdningsbransjen, utifra mamma sin mening. FESTLIG DA! Herre Maria, hvordan skal jeg overleve?!

Mm, deilig. Sånn kan det gå, og sånn gikk det.

I dag er en god dag, jeg kjenner det på meg. For det første fikk jeg sovet helt til halv elleve, fordi vår fantastiske norsklærer hadde en eller tre legetimer, og derfor lot oss være hjemme på begynnelsen av dagen. Jeg arriverte altså skolen for et kvarter siden, og kan ikke si jeg er så ufattelig misfornøyd med det.  Egentlig skulle vi jobbet med skolearbeid hjemme, men fra mitt synspunkt er soving også en form for jobbing. Det er tross alt mange elever som sover seg gjennom skoleåret. FOR DET ANDRE skal jeg bare ha to timer med historie, og så bærer det rett hjem igjen! LOVELY. Litt drit å dra hele veien til byen for to usle timer, men ville ikke valgt det bort for alt i verden! Dessuten kan jeg også stappe inn litt shopping på dagens program, og shopping er som vi vet fra før av, en helt unik aktivitet som aldri går av moten. 
Halleluja! 



Forreten så har jeg kjøpt meg etter min mening verdens nydeligste lue. Elsker den! 

Nå gir historielæreren meg stygge blikk, så tror jeg må klappe ned lokket på laptopen, før de stygge blikkene blir til enda styggere handlinger.. :o

  

Som om det ikke var nok med at INGEN ville gjøre dugnadsarbeid på rommet mitt i sted, skulle jeg heller ikke få lov til å forlate astedet tydeligvis. Å NEIDU. For da jeg åpnet døren, på vei i all hu og hast for å gjøre mitt fornødne, og selvfølgelig ante fred og ingen fare, ble jeg brått stoppet av et palass med Pringles som stod stablet og blokkerte min eneste vei til toaletthimmelen (utenom vinduet, doh). Det skal jeg si, det kostet meg mange okk og akk og muskler for å dytte vekk dette gedigne beistet, og det var boksteveligtalt like før det oppstod lekkasje i kjelleren. Det er helt i orden å tillate seg en chips i ny og ne liksom, for all del, men helt alvorlig, det er vel ikke nødvendig å overdrive bedriften. Vi har jo nok til å mette hele Mongolia! Uten å stordramatisere for en gangs skyld, så det rett og slett ut som at noen i denne familien hadde gått besersk på opprørsalg, og ofret både blod og svette for litt chips. Uansett hvordan chipsen ankom huset, er det ikke akseptabelt, og fakisk VELDIG uforskammet, å trøkke elendigheten helt oppi MITT personlige territorium. Følte jo meg nærmest overfalt. Jeg er tross alt bare et uskyldig offer oppi alt dette her. MEN, noe godt kom det kanskje ut av det likevel- jeg vet hva som blir årets julegaver til folk og fe! 



 Her har jeg fått dyttet lasset bort fra mitt rom, og pappa har begynt å fjerne cirka halvparten. (Han fikk chipsen fra jobben btw)



Siden jeg har bestemt for å leve den gamle damen i meg fullt ut, driver jeg for tiden å tester litt lebestifter. Denne syns jeg var god å ha på leppen, og fargen er litt sånn råtten- plomme- aktig. Ellers ser jeg litt sånn mongolid ut, men det får vi bare leve med :-)

Nå skal jeg finne sengen, ikke mistolk nå, og se på CSI! God natt!

Her jeg sitter akkurat nå, og stirrer på en provoserende leksehaug på størrelse med Eifeltårnet og i tillegg et rom uten en eneste flekk med gulv å se, er det alt annet enn lett å finne styrken og motivasjonen til å løftet liket opp fra sengen og gjøre noe med verdensproblemene. Peronlig syns jeg det er en mammas jobb å rydde og vaske sin enestående datters soverom, og det pleier hun i prinsippet å godta, men i dag mente hun at jeg skulle gjøre det selv. Jeg trodde gebisset skulle falle ut av det hun sa, jeg visste seriøst verken fra eller til. Det er det mest sjokkerende jeg noen gang har hørt. Hun pleier jo ALLTID gledelig å rydde rommet mitt for å få snoke litt i sakene, og på en god dag kanskje til og med konfiskere noen "ulovligheter". Dette betyr bare en ting- jeg har mistet min mor. Jeg lagde selvfølgelig en SVÆR scene, med både første, andre og tredje akt, for å demonstrere min smerte, aggresjon og rystelse, og da var hun attpåtil freidig nok til å kaste ut følelsesløse anklager om at jeg lider av store luksusproblemer. Ekuuse me, men hun har faktisk VALGT å få meg, og da får hun være mann nok til å ta konsekvensene for det også. Alt har sin pris, hvertfall jeg. Så nå, i denne sorgens stund, der jeg har fått hovedrollen i stykket om ta min egen drit, har jeg egentlig mest lyst til å bare sende meg selv avgårde til et eller annet eksotisk gjemmested på Hawaii, hvor det å sitte på ræven, drikke juicy drinker, og telle fluer hele dagen står sentralt for et hyggelig liv. Bortsett fra at jeg er livredd for fluer, da. Ellers så virker det fristende, veldig fristende.



Av og til skulle jeg ønske jeg var min søster, da kunne jeg ligget slengt som en sekk på
sofaen og slappet meg hele dagen.

I dag klarte vår kvinne som vanlig å komme for seint til første time på skolen, enda hun stod opp utrolige 1 time og 45 minutter før bussen skulle gå. Det var nok den tiende runden i sminkevesken som gjorde at hun mistet første buss, og de to andre hun stod og frøs seg i hjel på busstoppet for, dukket selvfølgelig aldri opp. Det er JAGGU ikke mye fint å si om dagens kollektivtrafikk, og hva som angår det busselsapet der, så har det i alle fall ingen rett til å kalle seg "Tide". Jeg kan nemlig ikke huske sist bussene deres var i tide, eller kom i det hele tatt. For det er neimen ikke hverdagskost!  Vår kvinne her, eller la oss si jeg nå, vet for fader ikke hvorfor ingen bussjåfører har lært seg klokken, eller hvorfor de sitter på endestoppet og klør seg i ræven når de er på jobb og har en rute å følge. HELLO?! Lunsjen varer som regel en halvtime midt på dagen en gang den, ikke en halvtime hvert kvarter. Få fingen ut av gullgruven, og reager!

Forresten har jeg norsk nå, og læreren vår, som ligner skremmende mye på Jesus, maser og maser om ting som ikke har noen som helst innvirkning på min intellektuelle modning. Jeg trenger noe som fenger meg, oppdar meg, holder hjernen i gang...Jeg trenger sladder!




Se så nydelig pulten min er! Noen som aner hva som er favorittfargen?
Fra venstre: Rosa, parfymerte lømmetørkler. En liten "veske" med desinfiserende midler i. En rosa fjær penn, veldig elegant. En LEKKER, rosa laptop (babyen min<3). Foran fra venstre: Den perfekte rosa mobilen min!

Jeg har akkurat lastet inn bilder på dataen fra torsdagens fyllatull, som nok en gang fant sted i 'festbyen' Haugesund. Kjære Maria, for noen bilder! Dette var fjerde gangen Christine og jeg tok turen dit på under fem måneder, og hver bidige gang har det oppstått listevis med fanterier mens vi har vært der. Jeg, som den mest uanstendige sjel på flasken, ligger alltid dødrukken på gulvet, med innsyn langt inn til Jerusalem i underetasjen, og tusenvis av blåmerker på hele kroppen. Christine, ikke fullt så edru hun heller kan man si, er å finne midt i en guttegjeng på dansegulvet eller over hele huset for å leite etter meg. Første gangen, i juni, var det SÅ stort å gå på det nyåpnede utestedet "copacabbana", og kvelden var en helaften rett og slett. Minimalt med tull, dersom vi ser borti fra litt rot med noen gutter, og maksimalt med moro. Vi danset, hoiet og fikk oss nye venner. Gode venner. Andre gangen har gitt meg store, varige mèn og bilder som ALDRI kommer til å gå ut av hodet, så jeg tror vi avslutter resumeet der. Tredje gangen var også en slags KATASTROFE, kanskje enda større enn den andre gangen, men innimellom alt kaoset var det kjekt. Og det på trass av at vi er kjenninger i hele Haugesund nå, og fikk mange leende og gloende blikk da vi gikk til kystbussen dagen etter. Siste gangen, denne fjerde, gikk ikke kvelden helt etter planen, men joda, det var festlig nok. Jeg hadde fått oppheng i druer, og ringte rundt til Gud og hver mann og ønsket de lykke til med druesalget. NORMALT? Joda.. Vi ble også tyranisert av en gjeng utlendinger som ikke skjønte at de skulle dra seg ut av rommet vårt, enda vi sa: "You have to leave now, gaymen, we don't want you here." Men neida. Det er våre nye landsmenn på sitt beste, uten å komme med noen rasistiske utsagn her. Så har vi dagen derpå da, som er felles for alle de fire Haugesund turene. Fyllaangsten, hodepinen, kvalmen, det bombete rommet og de uforklarlige flekkene på gårsdagens antrekk. Og ikke for å snakke om standardkommentarene: "Aldri mer!" og "Dette var definitivt mitt siste glass!". Man kan jo derfor spørre seg hvorfor man neste helg er på byen igjen, eller neste måned nok en gang sitter på kystbussen til Haugesund. Hva er det med Haugesund egentlig? Eller ungdommer og alkohol? Er vi avhengig?



Fantastisk må jeg si... dette var fra tredje gangen.

Fjerde gangen. Man blir ikke sint heller vet du, man blir bare veldig, veldig PINLIG BERØRT!

Da jeg våknet i morges og som vanlig stilte meg foran speilet, så jeg et syn som kunne tatt livet av hele norges befolkning og mer til. Maskaraen var klæsjet utover hele ansiktet (skulle tro det var et mislykket forsøk på å leke indianer), og håret minnet om en vaskemopp som hadde blitt masakrert i en elektrisk henrettelsesstol førti ganger. Jeg ble faktisk skremt av meg selv, og det tror jeg resten av familien ble også, siden de alle forlot huset kort tid etter. Greit nok at det ikke er vanlig å våkne opp som en nystelt skjønnhetsdronning etter nettene, men kjære fred, jeg kan jo ikke få meg mann og gifte meg hvis jeg skal se ut som dette hver eneste morgen. Jeg er med andre ord dømt til å bo for meg selv hele livet, med tre katter og en liten undulat. Så koselig da! 

Nei, nå må jeg få fart på sakene og se om det finnes håp for å få sveisen på rett vei igjen. Det kommer til og kreve tid, tålmodighet og energi. Mye energi!



Hvis du ganger dette med ti, så begynner vi å nærme oss...

Ja, nå er det sånn cirka 70 år siden sist jeg blogget, så nå tenkte jeg det var på tide å se realiteten i øynene og gi det hele et nytt forsøk. Jeg tror rett og slett jeg mistet interessen, skrivegleden og ikke minst tiden, til å trykke ned noen uformelle og uintellektuelle skriverier her inne, og det allerede etter et par uker, kanskje til og med dager, med blogg. Finnes det håp for at dette skal fungere for meg i fremtiden? Vel, det er ikke godt å si, men nå skal vi ikke ta noen sorger på forskudd heller da. Det er tross alt lettere å be om tilgivelse for alt tullet som kan komme frem her, enn tillatelse. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal vinkle innleggene mine fremover. Skal jeg fortsette i den fjortis- duren, med drama, sjalusi og det intense livet til en utbrent bimbo, eller skal jeg ta opp viktigere ting, som for eksempel brennende saker fra nyhetsverden? Kanskje en kombinasjon? Hvis det er mulig da, å blande hvilken lipgloss jeg har på meg, med informasjon om krigen i Irak. Jaja, uansett, er hovedformålet først og fremst å få denne bloggen oppe og gå igjen, selv om det kanskje bare blir for min egen glede. Eller vrede, alt ettersom.

For å gjøre en ting klinkende klart før jeg for fullt eller for halvt setter i gang igjen, kan jeg fortsatt skremmende lite om teknologien bak disse bloggreiene. Hva som angår sånne glamorøse bakgrunner, videoblogger, freshe headere og reklame, så er jeg mer eller mindre HELT blank. Det får vi ta etterhvert som det går lys opp for meg!

Whatsoever;

for å gjøre bloggen litt mer fargerik, slenger jeg med et random bilde av meg selv. Eller to, for å være ekstra selvdigger.

 

Jeg røyker ikke da, til vanlig, bare så det er sagt ! =)

På slaget 44 minutter har gått siden mamma lovde meg å være her! Det var liksom meningen at hun skulle kjøre meg opp på Krohnegården nå, men neida. Hun er fremdeles ikke til å kimse. "Jeg er rett rundt hjørnet", sier hun alltid når sannheten er at hun ikke i det hele tatt har startet å kjøre. Jeg tror det kvinnfolket kom til verden i den hensikt å være seint ute til absolutt alt hun skal foreta seg, jeg kan faktisk ikke huske en eneste episode hvor hun har vært presis. Til og med til konfirmasjonen min kom hun dinglende inn i kirken rett bak komfirmantene som hadde begynt å gå i inngangspossisjon. Som om ikke det var flaut nok at ALLE de andre foreldrene hadde sittet klar i hvertfall en halvtime. Takk og lov for at pappa og resten av slekten ikke er født med sirup i ræven, da hadde jeg hengt meg selv for lenge siden. OG vet du hva dette ender med? At JEG, mammas egentlige VIP- datter, nok en gang må ta den fordømte bussen på grunn av hennes skilpadde-fakter..År!!

Trass alle dikedariene tidligere, fant jeg meg noe å gjøre på i dag også. Før i kveld selvfølgelig, der planene allerede er satt. Jeg har tilbragt kvalitetsleketid med nabojenten på tre år, noe jeg hadde vel så stor glede av som henne. Vi har hatt et hyggelig teselskap i dukkehuset, hvor jeg ganske nøye inspiserte etter edderkopper og andre småkryp før jeg tegnet meg med korset og våget meg inn. Der laget hun middag til meg bestående av maiskolber og bananer i papp. Mmmm! Etter det og bortimot 500 runder med "epler og pærer, de vokser på trærne, når de blir modne så faller de ned" på trampolinen, og jeg hadde overvunnet åtti angstkomponenter og tretti svettetokter på bakgrunn av min frykt for å falle oppå henne og mose det stakkars lille vesenet, gikk vi inn å tok på oss neglelakk og så på pippi. Koselig!

Det er virkelig herlig å være liten, og ikke fullt så herlig å være stor har jeg funnet ut. Liksom, som stor er det ikke lenger akseptabelt å gå med totalt umatchende klær, ha håret til alle kanter og drite i at snørret heger tre meter ned fra nesen. Det var bare sjarmerende frem til du var fire. Menmen, det er vel livets gang. Det er jo litt kjekt å være stor også, selv om du må lære deg selvbeherskelse og ha maksimal kontroll på den sosiale antennen. Jessda.

Når Vilde skulle inn til seg selv å spise middag, gikk jeg faktisk ut for å plukke litt blomster. Jeg tenkte at siden vi likevel hadde spolt tilbake til barndommen, var det bare å kjøre linen fullt ut. MEN, når jeg kom inn igjen, med den heftige buketten, og selvfølgelig ante fred og ingen fare, ble jeg møtt av et syn som nesten ga meg hjerteinfarkt; GULVET MITT, HVOR VAR GULVET MITT?! (fra rommet) Ikke bare nok med det; alle tingene mine var plassert inn på gjesterommet og min elskede seng stod demontert i husets "bibliotek". HERREGUD! Det viste seg at pappa skulle ligge ned varmekabler på rommet mitt på grunn av at jeg hadde klagd sånn på dødmannskulde, men alvorlig talt, det går da an å informere om sånt?!?! Neida, her river vi løs bak eierens rygg!



Disse blomstene var det Jannike og jeg som plukket i går, dagens bukett var ikke fullt så fargerik..